Bevares - jeg forstår argumentet om hvorfor sexsalg kan stille i en annen kategori enn for eksempel nasking, men likevel har jeg et enkelt spørsmål jeg håper jeg kan komme med uten at jeg fornærmer eller støter noen. For hvorfor fokusere på dem som selger sex - hvorfor heller ikke snu det hele på hodet, og sette oss selv på tiltalebenken.

Ta meg som et eksempel; hvem er vel jeg? Til tross for at jeg nå har blitt en smule mer moden og støtter opp om Gandhis syn på levende vesener, har jeg ikke alltid vært like vennlig mot småkryp, og jeg tilstår at jeg med kaldt blod har tatt knekken på en del mygg i årenes løp. En bagatell, sier dere kanskje, men la oss nå se saken fra myggens synsvinkel; her flyr man rolig på leting etter litt mat, ufrivillig forviller seg inn i et rom man ikke aner hva er, og så - helt uventet - sier det BANG og livet er ugjenkallelig slutt for alltid og evig. Hadde det vært myggen og ikke menneskene som hadde hatt makten på denne kloden, og hatt sine egne domstoler, hadde undertegnede for lengst endt livet sitt i den elektriske stol, bivånet av små og store mygg på den andre siden av glassruten som hadde frydet seg over at massemorderen som hadde drept slektningene deres endelig var tatt av dage.

Men det stopper ikke der. Nei da - som barn tok jeg også livet av noen fluer, biller og antagelig også uskyldige maur. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde noe jeg ikke er stolt av idag, for det var ikke snilt gjort, men en gang grillet jeg faktisk en stakkars veps. Det arme dyret måtte ha dødd en jævlig død, og hadde det vært vepsene som hadde sittet i domstolene, tør jeg ikke å tenke på hvilken straff jeg hadde fått. Ikke bare som drapsmann, men også som bøddel, torturist og sadistisk vepsemorder.

Videre tilstår jeg at jeg som barn hadde en god og varm pels, men sett fra NOAH sin side er dette å kle seg i dyrelik og synonymt med nekrofili. Jeg spiser også døde dyr - både litt kjøtt og fisk. Når det gjelder det sistnevnte, har jeg i kjelleren en del bokser med markell i tomat som jeg fikk kjøpt på tilbud, og hadde det vært makrellene som hadde jobbet i avisredaksjonene, hadde det ikke forundret meg om jeg hadde blitt hengt ut på det groveste, og overskriften i VG hadde muligens vært: "Iskald makrelleter oppbevarte lik i kjelleren".

Nå er det jo slik at det fortsatt er menneskene som har makten på denne vesle planeten, så la oss gå videre, og sette meg på tiltalebenken i lys av lov og rett. Fra jeg var 10 år gammel til jeg var 12, utviklet jeg meg etter hvert til å bli klassens verste bråkmaker, og ettersom dette ikke ble satt pris på fra skolens side, fikk jeg brev med hjem, og siden foreldrene mine neppe ville ha vært enige i min kreative utvikling, forfalsket jeg like så godt mors underskrift. Så man kan vel legge "dokumentfalsk" til resten av anklagene.

Om jeg har vært rampete? Lagt en tegnestift på stolen til ei jente så hun vrælte og jeg ble sendt til rektor? Naturligvis. Stjålet ting i butikker da jeg var barn? Så klart. I tillegg til å ikke være direkte vennlig mot bøker som jeg den gangen lånte fra biblioteket. Nå er det ikke all verden, sier dere kanskje, men hadde jeg levd i land der tyver får kappet av hendene, hadde det ikke vært stort mer enn en torso igjen av meg.

Og så videre. Om jeg har trosset norsk lov og røykt hasj? Ja da. Om jeg har spist opplegget? Ja. Kjøpt alkohol til mindreårige? Ja. En gang stod det en gjeng festglade tenåringer utenfor REMA, og siden ingen av dem var rukket å bli 18, lurte de på om jeg kunne hjelpe med kveldens forsyning av øl, noe jeg ikke hadde hjerte til å nekte dem. Et cetera, et cetera. Skulle jeg liste opp alt jeg har gjort som strider mot det ene eller det andre, hadde jeg neppe blitt ferdig før nyttår.

Poenget er at ingen av oss er perfekte eller feilfrie, og det ville ikke forundre meg om jt89 ville fremstå som en halv engel i forhold til meg selv om hun hadde sagt ja til forslaget, så spørsmålet mitt er rett og slett:

Hvilken rett ville jeg ha til å på noe vis dømme henne uten å se meg selv i speilet først...?

Det gjelder også såkalte "prostituerte" som man kaller båsen man setter disse menneskene i; hvilken rett har undertegnede til å dømme andre mennesker som aldri har gjort meg noe vondt?

Grunnen til at dette etter min mening er viktigere enn man skulle tro, er at jeg ser for meg en skolegård og de hånlige ropene: "Hore, hore, stygge, dumme hore". Mens andre kanskje ikke liker at noen er tynnere eller tykkere enn resten av klassen, og ærlige som de er, nøler de ikke med å vise det. Og atter andre er av den oppfatning at den umoderne, røde genseren er god nok grunn til å si ifra med litt muskelkraft; hva skal man vel med tapere som ikke kan tilpasse seg resten av flokken.

Ifjor (i 2011) var det i alt 85 unge under 25 år som begikk selvmord her i Norge, av dem var 7 under 15 år. Jeg vet ikke hvor mange av de 85 som hadde blitt mobbet i løpet av barne- eller ungdomsårene, men jeg vil gjette på at det var minst halvparten; av de 7 under 15 år som tok livet av seg, er det god grunn til å tro at mobbing direkte eller indirekte var hovedgrunnen til alle dødsfallene. Og selv om man setter dette på dagsordenen og gjennomfører kampanjer, manifester, mobbeløfter og annet nonsens som får politikerne til å slå seg på brystet og skryte av det i festtalene sine, er dette fullstendig bortkastet så lenge noen mener at de har rett til å dømme andre, og får resten av saueflokken med seg. Noe både tall og erfaring tydelig viser, for antall barn/unge som blir mobbet på norske skoler holder seg på samme nivå år etter år. Og problemene blir ikke borte av seg selv den dagen skolen er over, for smerten som i år etter år med mobbing har fått grobunn i menneskesinnet blir ikke borte med et trylleslag.

Man kan være enig eller ikke, men det spørs om ikke samfunnet vårt hadde sett helt annerledes ut om menneskene helt fra barndommen av ble lært opp til å være selvstendige uten å måtte tråkke på andre: "Jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem." Kort og godt.

Så man kan spørre seg om ikke en "prostituert" som har solgt kroppen sin halve livet, har nøyaktig like stor verdi som menneske sammelignet med damen med perlehalsbånd til to millioner som stiger ut av limousinen hånd i hånd med den vellykkede mannen sin, sammen med de perfekte barna og den velfriserte puddelen. For ikke å snakke om at den "prostituertes" livshistorie antagelig hadde vært langt mer spennende å høre på enn sludderet til perfekte mennesker som snakker om sine perfekte liv gjemt bak perfekte masker; det er tross alt en grunn til at de som i gamle dager klarte å skape tidløs kunst man beundrer og hyller den dag idag, var folk som levde på kanten av tilværelsen, langt utenfor samfunnets trygge normer og regler; vi vet hvem Vincent van Gogh var, men ingen av oss husker fru Olsen som på samme tid skrøt av katten sin til de perfekte venninnene sine. Noe som forresten måtte ha vært en uforglemmelig samtale.

- - - - -

jt89: Sendte deg en melding tirsdag kveld - sorry at jeg ikke fikk svart tidligere; håper uansett at jeg ikke skrev noe som kunne ha fått tre dusin franske kalkuner til å gå løs på vintønnen; prøvde bare å muntre deg litt opp.