Anarkisme, som politisk ideologi, er, som du riktig påstår, et resultat av liberalistisk politisk teori. Den vektlegger personlig frihet, og individets eierskap til aspekter ved samfunnet som har en direkte (og i noen tilfeller indirekte) påvirkning på det.

Av denne grunn var også tidlig anarkistisk teoretisering høyst anti-autoritær. Maktstrukturene som borgerskapet hadde (og fortsatt har) konstruert, gjennom markedet, var derfor ikke ansett som kompitable med anarkisme som ideologi. Den måtte derfor også være anti-kapitalistisk. Resultatet ble anarko-kommunismen, teoretisert av Kropotkin. Bakunin la grunnlaget, men det manglet den rent gjennomførbare brodden. Som Afasar nevner, er kommunisme noe helt annet (i sin pure, dog teoretiske form) enn makkverket produsert av leninistene. Anarko-kommunismen velger å kutte bort det statssosialistiske mellomledd, og organisasjonene som følger ideologien er følgelig direktedemokratiske og anti-autoritære i sin prerevolusjonære natur. Den revolusjonære strategien vanligvis adaptert av disse grupperingene er syndikalisme, derav anarkosyndikalisme. Slagordet i signaturen min summer på mange måter opp den.

Seinere ble anarkisme også brukt som ideologisk begrep av såkalte anarkokapitalister. De representerer dog et stort mindretall, og er en forholdsvis moderne konstruksjon.