Fordi du ikke ser dybden av problemet. Fett og sukker er STERKT avhengighetsskapende og mange av de som får større fedme problemer får det fordi de er avhengige av mat - gjerne som årsak av deperesjoner hvor spising av fettrik mat, eller mat med høyt sukkerinhold vil gi de en kortvarig glede som får tankene vekk fra deperesjonene. Om jeg husker rett fører dette også til dopamin blir skilt ut - og dopamin er et sterkt avhengighetsskapende stoff; selv om det er naturlig.

Dette gir også en ond sirkel. Personen innser at han er blitt feit og må slanke seg før det blir helsefarlig. Dette innebærer å i stor grad senke inntaket av mat, spesielt mat med sukker og fett - men dette fører til at personen blir deperimert. Over tid har hjernen da blitt programert til å tanke at "Når jeg er deperimert så spiser jeg, så blir jeg glad"; men personen kan ikke spise - for han må slanke seg. Dette gjør så personen enda mer deperimert - og ja, har så enda mer lyst på mat.

Det å bare si det er selvforskyldt blir for enkelt, ja det var de som spiste maten ingen som tvang den i dem. Men ofte er det en større grunn bak det hele som sykdom eller psykiske lidelser. Det kan og være at de allerede fikk feil kosthold fra de var små og ble overvektige før de var gamle nok til å reflektere over det selv (og da må man skylde på foreldrene ikke personen selv).

Problemet er faktisk veldig vanskelig - og folk som bare avfeier problemer og sier "Det er selvforskyldt, og du kan bare spise mindre og ta deg en gåtur så går alt bra" er med å gjør problemet enda større.