Det jeg skal fortelle nå har jeg prøvd å unngå i noen mnd nå. Jeg er 18 år, og har ikke hatt noen trøblete fortid, og har vært en helt vanlig gutt. Jeg begynte å røyke 5-6 mnd før dette hele enormt ville skjedde. 2 mnd før psykosen slo inn begynte jeg å tenke annerledes. Jeg følte jeg ble gladere, skole var digg (noe jeg aldri har syntes før), jeg var mer tollerang til folk sin oppførsel osv. Uansett;

Første ordentlig smell (her blir det skummelt):
Jeg har nettop røyket et par feite J`s med et par kompiser. Jeg og kompisen min ble helt balle, og måtte legge meg ned. Uansett, de dro senere på kvelden og jeg sitter alene. Plutselig går jeg inn på www.ikkepedia.no og begynte å trykke meg fram og tilbake og tror at hver side er en kode, kommer til en side om sukker som sier at sukker er farlig. Jeg lo litt først, men trodde likevell på det. Da det virkelig smalt så spiste jeg litt vanlig godtri fra en butikk. Plutselig blir alt mørkt rundt meg, og jeg freaker ut. trykker inn på en side om varulver, og leser. Det klikker helt for meg, og jeg ser kroppen min omformere seg til en varulv. Jeg var helt sikker på at det skjedde, og ble dritredd. Kl var forøvrig 2 når jeg så på klokken. Jeg måtte spille "Stereo hearts" av gym class for å overleve. PLutselig ringer telefonen: Det var min kjære mor som ringte for å sjekke at jeg kom meg på skolen. Kl var 7 på morningen! Jeg hadde freaket ut i 4 timer, og det føltes ut som 10 minutter med helvette.

Da var det tid for skole, men problemet var at jeg trodde alle i verden var imot meg, jeg var midtpunktet i verden som alle lette etter. Coca Cola var korrupt selskap som solgte sukker som gjorde alle sure og kjedelige, og de fleste var ute etter meg, siden jeg var en varulv. De som var på laget mitt var mennesker som hadde fått en sjel fra et dyr, og var på en måte et dyr, og vampyrer var de som var mest imot meg. Jeg tar på meg en jakke, et skjerf, lue og pakker meg inn for å ikke bli sett av noen, og la meg nederst i samfunnet så jeg ikke gjorde noe særlig ut av meg. Jeg lagde en helt syk forestilling av verden som jeg sliter med å huske nå dessverre. Det skal også nevnes at jeg så en bil stå i sentrum nærme der jeg bor, og jeg trodde det var en kar som tok bilder. Så jeg tok skiltnr hans, og ringte til politiet for å melde inn mulig terrorangrep… (ikke min stolteste øyeblikk.)

Andre smell:

Etter et par syke dager på skolen, freestylet inn en rapsang, og ellers var tulling. Så var det klart for fredagschilling med gutta. Før vi fyrte opp løp jeg rundt og var tulling og alt for glad. Vi røyket, og gikk inn i sofaen. Plutselig begynte jeg å freestyle rap i ca 20 minuter, og trodde jeg var best i verden. Ble en smule manisk. Jeg fortsatte, mens gutta sitter rundt og ler helt villt mye. Plutselig går det opp for meg: Jeg er verdens midtpunkt, og det er mange i verden på laget mitt som kjemper mot å befri verden fra alt ondt. Vi hadde også fiender, og det var egentlig relativt spennende å endelig kjempe for noe. De andre bare lo og lo når jeg fortalte om alt til mine nærmeste "soldater" (det var det jeg trodde de var). Jeg trodde de lo fordi jeg hadde funnet ut av alt dette på egenhånd og jeg var jo tross alt mesteren dems som hadde funnet tilbake min ånd. Jeg "husket" også mine tidligere liv, hvor jeg blant annet var James Bond, max Manus, Jesus osv.

Etterhvert skjønner gutta at jeg er helt på tur. De sier jeg skal gå å legge seg, mens de passer på. Så jeg går å legge meg i senga mi, og prøver å sove. Plutselig finner jeg på at de skal drepe meg. Dette er fiendene mine, og de har kommet seg helt inn i sekten. Så jeg går opp og spør om de skal drepe meg, men nei det skulle de ikke. Senere på kvelden går jeg opp igjen og finner ut at jeg er kjempeforelsket i en jente. Jeg så på et bilde av henne på Facebook og ble helt fra meg fordi hun var så pen i min verden da.

siste dagen
Jeg våknet opp på morningen. Helt ute av meg enda, og skjønte ikke at jeg kunne være den som skulle redde verden. Jeg måtte uansett forlate familien min, og til toppen av en skibakke ikke for langt unna meg. Jeg pakket en bag, tok med et snowboard og var klar. Jeg hadde glemt lommeboken min da jeg kom til busstoppet, og klarte å snakke meg til 50 kr til bussen. Jeg måtte jo tross alt redde verden, så jeg gjorde det jeg måtte. Gikk en tur i hjembygda, og møtte masse kjent folk som jeg ikke husker hva snakket om med. Jeg kom meg videre på toget, og gikk til jeg møtte en jeg kjente som kjørte meg til bakken. Jeg gikk til toppen av bakken av en eller annen grunn, og kjørte ned igjen på en sånn slalomstolpe man kjører gjennom. Kom ned igjen, gikk over til heisen uten heiskort, og sto opp heisen uten sko. Kom en vakt og sa at jeg ikke skulle gjøre det. Jeg kom opp, løp ned igjen, og opp igjen. Denne gangen kom en scooter etter meg og kastet meg opp på den. Han kjørte meg til et bakrom, og skrek til meg at "hadde dette vært for 10 år siden ville jeg fått grisejuling". De er forresten gunstig å nevne at når jeg var i bakken trodde jeg alle mine hjelpere var deg, og jeg kunne se hvordan de egentlig så ut, og at det ikke hadde noe å si. Det var bare personligheten som teltes, og alt i verden så fint ut. Jeg unne også se arrene i ansiktet til alle fra kampene de hadde kjempet.

Det hele endte med en tur på glattcella, rett på psykiatrisk i 2 uker. Så ble jeg frisk, og har vært det siden. Hadde depresjoner i 3 mnder, men er fin igjen nå.

Sorry for langt innlegg. Vanskelig å sette hele i perspektiv, og en hel del jeg ikke fikk med. Blant annet da jeg vurderte å hoppe fra vinduet fordi jeg trodde jeg skulle gjennoppleve max Manus sitt hopp, og bli reddet. Sorry for skrivefeil også.