Kommunismen forsøkt satt ut i praksis har alltid vært katastrofal. Igjen og igjen har ønsket om å omforme virkeligheten til den passer overens med ens egen utopiske moral og blinde ideologiske tro medført lite annet enn massive lidelser, sosial nød, regresjon, brutal forfølgelse samt storstilte forsøk på utryddelse av annerledes tenkende – det hele på en skala som ingen andre ideologier kan måle seg mot.

Så har vi det samme gamle forsvaret: neste gang blir det bedre! Neste gang skal vi endelig få det til! Men – utopien er den samme: det virkelighetsfjerne og dogmatiske synet på mennesker og samfunn har ikke forandret seg. De pseudoreligiøse analysene med null forankring i realiteten blir fortsatt omfavnet med begeistring – selv om den romantiske retorikken rundt vold, terror og proletariatets dikatur har blitt tonet ned de siste årene. (Når var det at væpnet revolusjon forsvant ut av partiprogrammet? I 2007?)

Om religion er opium for folket, som Marx antydet – så er marxismen sannelig et opium for intellektuelle.

Men som opium gir det lite annet enn drømmer. Og det kommunisten har drømt - ble i den empiriske verden et høyst konkret og blodig mareritt for andre.

Next time, there will be no next time!