Her er et lite fragment av førsteutkastet til et helt nytt prosjekt, en fantasyroman for ungdom/voksne. Dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger på denne kladden:


Prolog, del 1

År 902 etter Den Andre Ilandstigningen, fogderiet Dhellior, fylket Astralochia, regionen Bhallor i det kongelige imperiet Gloth:


Det regnet den dagen Uleg fant det døde monsteret. Lenge hadde det pøst ned over hele Dhellior, Gloths sydøstligste fogderi, så bakken var gjørmete og sleip da soldaten klatret ned taustigen fra vakttårnet, for å finne ut hva som hadde lagd lyden han hadde hørt. Et høylytt drønn hadde det vært, et sted i det fjerne, bakenfor åskammen han var pålagt å holde under oppsyn. Torden var tanken som hadde slått ham først, men lynnedslag hadde han ikke sett, ei heller lysglimt. Grunnmuren i vakttårnet hadde ristet, noe som ytterligere forsterket mistanken om at dette var noe helt annet enn tordengudens vrede. Siden Dhellior grenset til ødemarken såvel som Phagus, var Uleg én av mange soldater utstasjonert i fogderiet. Han hatet denne drittjobben – kjedelig og dårlig betalt var den, slett ikke som broren hadde forespeilt ham. Å, han ønsket seg langt bort, til Ghurrons gylne strender eller Rutildes frodige sletter, hvor vinrankene vokste tett og druene måtte være sprekkeferdige av gudenes nektar!

Uleg nådde toppen av åskammen. Han skuet ned mot skogholtet og elven som dannet grensen mot ødemarken, hvor intet menneske, ham bekjent, hadde satt sin fot. Tåke lå over tretoppene; luften var full av yr, et nesten-opphold i regnværet som hadde preget egnen de siste dagene. Han så at det lå noe der, ved elvebredden, ved det som, før regnværet begynte, hadde vært et nesten uttørket elveleie. Stort var det, og grålig, likesom de øvrige formene i landskapet rundt ham. Nysgjerrig gikk han nærmere, trakk sverdet opp av skjeden og myste for å se bedre. Ikke før han sto et halvt steinkast unna, skjønte han at det var et dyr. Men hva slags dyr? Hvilket monster kunne oppnå en slik størrelse? Han skalv, men visste ikke om det skyldtes frykt, kulde – eller begge deler. De siste meterne holdt han sverdet hevet, rettet mot beistet, hvis lukt han nå kunne ane.

Det var en velkjent lukt.
Svovel.

Men var det ikke også en annen eim der? Eimen av ... død? Langt fremskreden forråtnelse? Han var sønn av en fyrstikkmakerske og en slakter – han kjente disse luktene, hadde vokst opp med dem, visste hvordan de tedde seg i neseborene.

Beistet hadde skjellete rygg. Og vinger. Vantro iakttok han skapningen mens han gikk rundt den, granskende den enorme kroppen. Han ristet på hodet og kjente skjelvingen tilta i styrke.

Drager var noe som hørte mytene til, noe man skremte barna med. Riktignok fantes det ennå seidmenn, hekser og skalder som i fullt alvor hevdet de hadde eksistert en gang – men dét var for titusener av år siden, i et annet tideverv, lenge før menneskene grunnla Gloth, lenge før Galdarbaoth steg opp på Evighetens Strand. Oldinger og forrykte påsto hardnakket at de siste dragene var blitt drevet ut i ødemarken, på flukt fra menneskene, for uminnelige tider siden. Men dette var historier de fleste oppegående borgere trakk på smilebåndet av, historier forbeholdt galfransene, ungene og de lettlurte.

Nå så Uleg en med sine egne øyne, men han kunne ikke tro det han så, kunne ikke akseptere at det var virkelighet. Han stakk sverdet borti det grønnlige skinnet, som for å gjøre det virkelig. Noen skjell – metalliske, glinsende – falt av. Enda en gang stakk han, og kjente det harde skinnet gi etter, før han lot sverdeggen skrape bortover monsterets flanke. Mengder av skjell løsnet, falt av, dalte ned i den seige, blodige gjørmen som var dragens siste hvilested.

”Hva tok livet av deg?” sa Uleg, og ble overrasket over å ha ytret det høyt.

Han gikk enda en runde, rundt hele den tyve meter lange kroppen, letende etter sår, merker, et eller annet som kunne gjøre det mulig å fastslå en dødsårsak. Men han fant ingenting, kjente bare lukten av svovel og råtnende kjøtt – og strevde med å sette stanken i sammenheng med lyden han hadde hørt. For hvis dragen nettopp hadde strøket med, hvordan kunne det ha seg at den allerede var i gang med forråtnelsesprosessen? Eller var det simpelthen slik alle drager luktet, levende såvel som døde? Han visste ikke, men var ikke i tvil om at han måtte rapportere dette til Kommandanten.


Funnet ble dysset ned. Uleg fikk uttrykkelig beskjed om aldri å nevne det til en levende sjel – om han hadde livet kjært. Så snart regnet ga seg, dynket man kadaveret med lettantennelig olje – og brant det. I tillegg ble området rundt sperret av, fire nye vakttårn ble oppført og åtte av fylkets dyktigste infanterister ble satt inn som vakthold, døgnet rundt, med stående ordre om å likvidere eventuelle skuelystne og andre utenforstående. Uleg strevde med å holde tett, og hans overordnede bet seg merke i hans sjelekvaler – og tok det til følge. Han ble tatt av dage mindre enn en måned etter at han hadde oppdaget dragen.

Store ressurser ble satt inn på å holde funnet hemmelig. Flere permanent bemannede vakttårn ble umiddelbart oppført i samme område og i de tilstøtende egnene. Alle væpnede styrker i Dhellior var i full alarmberedskap, selv om de færreste fikk vite hva trusselen besto i. Skog ble ryddet, festningsverk ble reist. Vaktene fikk ordre om å holde øye med luftrommet, og man iverksatte ytterligere tiltak for å beskytte seg: Fem trebucheter ble konstruert på stedet, med tømmer fra det lokale skogholtet. Dertil ble tre mobile onagere, to mangoneler og tre andre katapulter fraktet inn fra Lyndhorn, den nærmeste landsbyen. Bønder og jegere fikk beskjed om å holde seg unna området – ellers ville de bli beskutt, uten rettergang. Alle tiltak ble iverksatt på Byråets ordre, som handlet på vegne av de høyvelbårne, kurfyrstene, imperiet og – i siste instans – Hans Aller Nådigste Majestet kong Sados VI av Gloth.

Man observerte ikke flere drager i Gloth det året, men likevel begynte folk å forstå at noe var i gjære. Ryktet gikk – utro tjenestemenn klarte ikke alltid å holde tett. Selv generaler kunne finne på å plapre i lystig lag. Slik hadde det seg at hele Bhallor hadde hørt uverifiserte rykter om én ... to ... tre ... drager før året var omme – det ene ryktet villere enn det andre. Kong Sados innførte derfor en lov som forbød folk å snakke om drager, slik at produktiviteten kunne opprettholdes og riket bestå. Å nevne drager ble straffet med døden – og etter hvert, etter et års tid, var ikke lenger dragene på alles lepper. Folk hadde tilsynelatende glemt dem, sluttet å tenke på dem, vendt tilbake til sin daglige gjøren og laden. Selv Ulegs familie hadde kommet over tapet, forsont seg med sorgen over hans bortgang – og sluttet å spørre Kommandanten om hvilken skjebne som egentlig hadde blitt ham til del.

Men i ødemarken, langt hinsides menneskenes riker, lurte en trussel som i tidens fylde skulle få dragene til å blekne ...