Det er en interressant vinkling du har på teorien din rundt Breiviks omdiskuterte tilregnelighet, men jeg må få lov til å komme med noen personlige innvendinger til din subjektive oppfatning. Det må for all del ikke misoppfattes som noen kritikk, for jeg syns det er sunt med meningsforskjeller, både blant rettsoppnevnte fagkyndige, og legmenn som oss.

Først og fremst foregikk ikke de fagkyndiges vurderinger på Breiviks premisser, det lar seg ikke forsvare. Forestill deg at du er psykotisk og setter premisser for hvordan psykiatrien skal utrede deg - det er logisk sett ikke slik det fungerer. Det uheldige her er at utredningens tidsaspekt satte unødvendig press på de fagkyndige, og rettpsykiatrisk satses det dermed på intuitiv metode fremfor konkrete metoder som normalt gjennomføres i kontrollerte former under spesialisthelsetjenesten. Slik luksus får ikke rettpsykiatere i slike saker, deres erfaringsmessige kunnskap er dømmekraften de må bero seg på, i tillegg til begrenset observasjonsmessige omstendigheter.

Førstnevnte sakkyndige manglet totalt miljømessige observasjoner og inntok oppgaven strategisk etter hvordan oppgaven deres ble definert ut fra aktuell hendelse. Diagnosen de presterte å konkludere med, handler i grunn ikke bare om en sykdom, eller unnskyldning, for grusomme handlinger, men også et tilregnelighetsspørsmål i henhold til norsk regelverk. Alternativet de første fagkyndige falt på, psykotisk, ut fra Bering Breiviks usedvanlige tilsynelatende forvirrede karakter, antar jeg, unektelig megalomanisk - enten bevisst eller ubevisst, ble grunnlaget for den nå mulig feilaktige konklusjonen.

Megalomaniske tendenser kan oppstå i mange forskjellige diagnoser, blant de mest fremtredende er manisk-depressiv psykose, posttraumatiske psykoser, schizofreni, schizoaffektiv, organisk eller schizofreniform psykoser, paranoid psykose og paranoia-ene, for å nevne de mest vanlige. Megalomani som grandios symptom eksisterer også blant personlighetsforstyrrelser som narssissisme og antisosial personlighetsforstyrrelse (dyssosial), eller dissosiative lidelser som DID - tidligere kalt multippel personlighetsforstyrrelse.

Jeg konkluderer med at når de siste rettsoppnevnte fagkyndige konkluderte med en blanding av narssissistisk- og dyssosial personlighetsforstyrrelse, mistenker jeg at de egentlig konkluderte med at ABB viser tegn til "sosiopatiske tendenser", men siden dette er et foreldet begrep og forenklet forklart med som tilsvarende psykopati, antar jeg at de fagkyndige "pynter" tilstandsrapporten litt terminologisk med heller å påpeke en dels narssissistisk og dels dyssosialt avvik ved personlighetstrekk og konkludert med en tilregnelig personlighetsforstyrrelse i stedet for en utilregnelig psykotisk, eller i hvert fall schizofren, psykose.

Men for enkelthets skyld velger jeg å kalle denne "sammenslåingen" fra de sakkyndige for "sosiopatisk" i ordets rette forstand slik det ble forstått tidligere, og som tilsvarer et "psykopatisk atferdsforstyrrende personlighetstrekk", kan man jo kalle det.

Dette ble langt så jeg forkorter innlegget mitt, men jeg er nysgjerrig på hvilken grad av schizofreni du mener han har, om ikke paranoid schizofreni? Schizofreni i seg selv er ikke en "selvstendig" sykdom (lidelse), men heller et syndrom - kall det et sekkebegrep for mange og karakteristiske psykotiske og andre symptomer. Derfor vil en schizofreni-diagnose automatisk medføre en fagkyndig utilregnelighetskonklusjon i juridisk sammenheng!

Tilstedeværelse, eller fraværet, av disse symptomene i syndromet utgjør ideelt sett standardiserte sykdomsbilder iht tradisjonell psykiatri, eller som klinisk undergruppe i den kognitive modellen ved schizofreni.

I følge tradisjonell psykiatri er schizofreni psykopatologisk inndelt i karakteristiske undergrupper, der de mest vanlige er enkel , disorganisert (hebefreni), kataton eller paranoid schizofreni.

ABB viser ingen tydelige tegn på bemerkelsesverdig eller snikende funksjonssvikt så enkel og disorganisert schizofreni er tydeligvis utelukket. Han har heller ikke, så vidt meg bekjent, vist tegn til stupor, katalepsi eller indikerende negativisme så kataton schizofreni kan også utelukkes, selv om sistnevnte negativisme kan forveksles med hans trang til å fremsette underlige krav for domstolen.

Dermed, blant de tradisjonelle undergruppene vel å bemerke, står vi igjen med paranoid schizofreni. Denne undergruppen kjennetegnes med vedvarende paranoide vrangforestillinger, ofte av grandiositet (storhetsforestilling) og individuelt preget funksjonssvikt. Hallusinasjoner forekommer, men er ikke nødvendig for å stille diagnosen. Når det gjelder desorientering, tankeforstyrrelser og hallusinasjoner er dette symptomer som godt kan prege symptombildet for de andre undergruppene også, spesielt om en benytter seg av kliniske undergrupper i den kognitive modellen ved schizofreni som tilsvarende angir fire standardiserte undergrupper basert på nevnte førsterangssymptomer (basissymptomer): Sensitivitetspsykose, traumatisk psykose, rusutløst psykose og sist - men ikke minst - angstpsykose.

Vel å bemerke, hvis en forstår den kognitive modellen som et bedre klinisk evalueringsverktøy ved tilregnelighetsspørsmål for juridiske anledninger, scorer ABB relativt lavt på de forskjellige kjennetegn (symptombilde) - deskriptivt kategoriserte "symptomatisk beskrivelse" for de enkelte kliniske undergruppene - som i følge meg, er mer forsvarlig intuitivt sammenligningsgrunnlag enn diagnostiske kriterier, som for eksempel kan - eller vil - inneholde dilemma som differensialdiagnoser og komorbiditet - hvilke sistnevnte kan være en plausibel alternativ årsak for hvordan erfarne og dyktige rettsoppnevnte rettspsykiatere kan komme frem til to vidt forskjellige tilstandsrapporter - selv om, i dette tilfellet, virker det noe spesielt hva observasjonsmessig psykoseatferd angår, mellom forskjellen på tilstandsrapportenes uenigheter grovt sett (nåværende, i følge min oppdatering på emnet, vel å bemerke).

Avslutningsvis, siden dette ble kjedelig langt, vil jeg bare si meg uenig med konklusjonen din, men jeg er fristet til å bevege meg mot en annen diagnose enn hva de rettpsykiatriske fagkyndige har kommet frem til. Jeg må få bemerke at heller ikke denne diagnosen hadde gjort ABB juridisk tilregnelig, men det kunne forklart hans anomaliteter forklaringsmessig og samtidig forveksles med manglende empati.