Den holdningen provoserer meg. Hva vet du om deres situasjon? Har du noen form for kompetanse innenfor psykologi? Ta for eksempel posttraumatisk stresslidelse. Jeg har som treåring sett min far forsøke å drepe henne ved å legge seg godt plantet over henne med kveletak rundt halsen hennes. "Gå opp på rommet ditt, vennen". Jeg har blitt som lite barn dratt med til kompiser av nevnte far, som gikk på metadon og var fullstendig sprø. Det må også nevnes at han fikk psykose av amfetaminen han kjørte i seg, eller hva svarte det var. Han så dukker på bakken og i trærne med avrevne hoder og lemmer. Jeg drømmer om avhugde hoder i bassenger fylt med blod. Trenger jeg egentlig utdype noe mer her? Ting er ikke så svart/hvitt. Det gjelder å se ting litt nyansert. Det er ikke rart enkelte ikke klarer å fungere i hverdagen. Men det er de som virkelig prøver, og ikke gir opp som skal få hjelpen de trenger. Ingen kan hjelpe deg om du ikke er villig til å gjøre noe selv. Min tanke er at man skal oppsøke hjelp, bli frisk og få oppfølging økonomisk underveis slik at man faktisk han fungere i hverdagen og få det livet man alltid har drømt om. En sjanse.