Det er mange grunner til å være skeptisk til innvandring. Den mest gyldige, etter min oppfatning, er at vi ikke diskriminerer vanekriminelle og hyperreligiøse. Den siste blir av mange ansett som kontroversiell, men jeg foretrekker å være på den sikre siden når det kommer til indoktrinering av barn. Av samme grunn er jeg motstander av obligatorisk fellesskole. Frykten for ekstremister er langt fra irrelevant, men jeg vil være så freidig å påstå at niårig tvang av barn er med på å underbygge sikkerheten for at våre medmennesker lærer seg respekt for andres følelser. Om barna mine skal underlegges andres tvang, så skal det være grundig fundert i moral med universell gyldighet - ikke i et konstruert behov for arbeidskraft, ut av oppdiktede forestillinger om plikt eller som følge av en samfunnskontrakt som aldri har blitt formulert. «Ge as», eller «sånn er det», er ikke et gyldig argument mot sosial rettferdighet.

Utover en generell skepsis overfor indoktrinering, vil jeg rette et fokus mot den umenneskelige praksisen, som jeg ettertrykkelig anser det for å være; Å sette ettåringer til oppbevaring i en barnehage. De fem første årene er tiden vi mennesker har den raskeste, kraftigste og mest varige veksten i hjernen. Å frarøve barn et stimulerende oppvekstmiljø er et grovt overtramp av helt grunnleggende verdier som er universelle for pattedyr. I lys av teknologiske gjennombrudd på alle fronter, blir det for meg ikke annet enn fullstendig forkastelig. Skjønn det, den som kan. Spør du meg, er det ikke utenkelig at menneskesynet som ligger til grunn for en så skammelig oppførsel har sine røtter i religion, selv om åtte hundre år med krutt, fire hundre år med bankkarteller, hundre og femti år med fabrikkvelde, hundre år med aggressiv markedsføring og et evig ignorant forhold til rus også skal ha mye av skylda. Kall det gjerne barnesykdommer som kommer av å riste av seg slaveriet etter 12 000 år med plog, ljå og hakke, men for å bevege oss framover og ikke bakover, så må oppgjøret med institusjonene som holder arkaiske forestillinger på plass, få tilstrekkelig med albuerom i den «offentlige samtalen».

I de abrahamiske verdenssynene blir mennesket født urent og må leve et liv i kyskhet, nestekjærlighet og gudstro før det endelig får sin frelse i døden. Dette er rådene som den katolske kirken stiller seg bak. Den samme institusjonen som står for historiens verste pedofilisaker, er verdens største jordeier og som inntil nylig har kalt det blasfemi å bruke kondom. Makabert at så foreldede verdier fortsatt skal ha en rettmessig plass i dagens samfunn. I store deler av verden er til og med følelsesladet kritikk av religion beskyttet ved lov. At vi skal si takk, men ellers takk, til vanekriminelle, skulle jeg tro passerte uten krav om videre begrunnelse. Selv om det venter en grunn grav i hjemlandet, så er vi ikke forpliktet til å ønske serievoldtektsmenn velkomne.