Var et stort problem med monoteismen etter mitt syn, det at alt skulle være så enkelt alltid. Er jo umulig å få de ti bud på avstand og da er det ikke rart at man får illusjoner om en arvesynd.

Jeg sier, motstand gjør sterk, for seire forfyller.

Ikke spill prinsessen på erten a. Det kler deg dårlig etter det småfrekke innlegget du kom med først. Jeg har tross alt lagt ned litt arbeid i denne teksten, som jeg faktisk føler en viss stolthet av.

Uenig. Hva som appellerer er veldig individuelt. Har lest surrealistiske tekster med stort humør uten å kreve mer enn blikkfang som kommer med jevne mellomrom.

Hvor vanskelig noe er, er også veldig individuelt. Noen er menn og andre er damer. Noen krever litt personlighet andre må ha struktur. Vel. Religion har struktur, men altfor mye etter mitt syn. Bedre å sikte etter det menneskelige. Som å feile, f eks. Eller å være lat og hoppe over noen ord. Satse på at meningen åpenbarer seg noen setninger lenger fram.

Når et utsagn rommer så mye mening at framgang er meningsløst uten forløsning, så blir det en naturlig refleks å ta seg i akt og holde an et lite øyeblikk. Det er i det minste klokt å vokte seg for impulser. Hadde jeg hatt mikrofon og fløyesstemme, så kunne vi nok unngått mange misforståelser. Da ville ikke dobbeltbetydningene og feiltolkningene vært så mange som de er nødt til å bli uten de hundretalls nyansene som står til rådighet i muntlig tale.

Sannhet? Fordi det er over 95% sannsynlig at man kan framstille de samme resultatene i sin egen lab? Fordi teoriene er validert av et fagmiljø med nogenlunde samme intellektuelle fundament som deg selv? Fordi matematiske prinsipper er så solide? Antallet desimaler i pi er utvilsomt et bevis på nøyaktigheten vi har klart å oppnå - i det abstrakte. Det er selvfølgelig anvendelsen på naturen som er skjæringspunktet mellom vedtatte sannheter og oppsluttede sannsynligheter.

Skal ikke bestride at det er mye sannhet i vitenskap. Likevel viktig å ha klart for seg at sannhet er et begrep som er åpent for tolkning. For det første er det et ord. En språklyd som er et produkt av mange år med evolusjon og som trigger vidt forskjellige assosiasjoner i våre hjerner i forhold til middelalderens bønder. Ligeså stor forskjell mellom realister og filologer. For det andre er det ikke enighet rundt hva som er solide kriterier for å erklære noe som sant. Ikke engang i vitenskap er det konsensus rundt størrelsen på bevismengden som ansees tilstrekkelig. For de fleste praktiske hensyn, så er det stort sett greit, i hvert fall så lenge man holder seg på det tørre når det kommer til humanoria. Kan skanne hjerner, kartlegge oppførsel og eksperimentere med medisiner, men den store variasjonen gjør det fortsatt til et vågestykke å si at man har gjort en vitenskapelig oppdagelse på disse områdene. Selv om Edward Bernays, som oversatte propaganda til PR, var en glup kar som fant mange ukjente, så er det langt fra sikkert at læresetningene hans har gyldighet om fire hundre år. Ikke bare fordi det kan ha kommet noe nytt, men fordi konteksten de fant sin sannhetsgehalt i, er helt annerledes.

Å si at kristendom ikke finnes er jo ikke helt riktig. Det holder å kikke ut av et høyt vinduet i en hvilken som helst storby. Stor sjanse for at det der står et monument til noe du sier ikke finnes. Det er litt sånn med oss mennesker. Hvis man bare tror det nok, så blir det virkelighet. Gjelder ikke for alt naturligvis, men når det kommer til informasjon, så blir det mer aktuelt. På nederste nivå i Platons hule, så er det større rom for variasjon enn det er oppe i lyset. Passerer færre filtre på veien og holder et renere innhold.