Vel, jeg bruker en annen definisjon av begrepene, som jeg synes er mer vettug:
Ateisme: «Jeg tror ikke det finnes en guddom»
Teisme: «Jeg tror det finnes guddom»
Deisme: «Jeg tror en guddom startet alt, men ikke at den holder på nå, som teistene tror» (tatt med for kompletthets skyld)
(guddom eller også guddommer)
Agnostisisme: «Jeg er ikke sikker i min sak»
Gnostisisme: «Jeg er sikker i min sak»
Dermed er jeg for eksempel en agnostisk ateist. Jeg tror ikke det finnes en guddom, men jeg er ikke 100% sikker.
Sist jeg sjekket var Provo uenig i definisjonene jeg bruker (:
[center]_______________________[/center]
Da jeg etter definisjonen i førstepost selv er agnostiker, synes jeg såklart det er en fornuftig posisjon. Særlig med antall guddommer det hevdes at det finnes, og hvor forskjellige de er («Jeg tror gud er kjærlighet/livet/tid/universet/whatever!», «Guden min er en usynlig kraft, som holder universet sammen»).
Det jeg derimot synes er ufornuftig, er de som nekter å svare på ja/nei-spørsmålet «tror du det finnes en guddom?» (av den noenlunde tydelig definerte typen).
Det er helt greit å være usikker, å ikke vite osv. Men enten tror man at det finnes en guddom, eller så tror man det ikke.
Tipper mange som presenterer seg som agnostikere er såpass vinglete at de prøver å sno seg unna å svare på det spørsmålet. Videre at folk tror at «slik er agnostikere», og misliker gruppen fordi de sitter på gjerdet.
Jeg er på én side av gjerdet, men kan klatre over.