Jeg selv er nokså høyreorientert, liberal og individualistisk. Jeg støtter også USA og NATO. Det er vel to viktige hendelser som har gjort det slik.

Den ene hendelsen skjedde i 1999. Jeg var den gang bare elleve år gammel, men likevel var dette noe som beveget meg. Jeg husker jeg så på Dagsrevyen, og de viste bilder fra åpne massegraver på Balkan. Etterpå gikk det en dokumentar hvor en eldre mann fortalte hvordan serberne oppførte seg i kosovoalbanske landsbyer, hvordan serbiske soldater hadde slått inn hodeskallen til en som protesterte. "Hvorfor er det ingen som stopper dette? Hvorfor griper ikke verden inn?" tenkte jeg. Allerede før jeg hadde hørt ordet støttet jeg tanken om humanitær intervensjon. Og da til slutt Clinton og NATO stoppet den etniske rensingen ved å bombe Serbia, så var det det eneste riktige i mine øyne.

Den andre hendelsen skjedde en dag da jeg gikk i 8. klasse på ungdomsskolen. Vi hadde hatt sløyd og kunne gå hjem tidlig. Vanligvis sjekket jeg nyhetene på tv når jeg kom hjem. Det gjorde jeg også denne tirsdagen. Det første jeg ser når jeg skrur på NRK er to skyskrapere, hvorav det brenner av den ene. Jeg så med en gang at det var WTC, og ble sjokkert over at en flyulykke kunne skje midt i New York. Jeg fortsatte å se på tv, og plutselig kommer et passasjerfly og styrter rett inn i den andre skyskraperen. Jeg husker fortsatt den enorme ildkulen på tv-skjermen. Da ble det klart at USA var under angrep. Jeg satt klistret til skjermen. Noe av det verste jeg så var når de viste en dresskledd mann som hoppet ut av den ene skyskraperen og rett ned i døden. Kort etter kollapset det ene tårnet, og jeg kunne se hvordan asken dekket alt og alle på Manhatten.
Jeg husker også at jeg ble voldsomt provosert når jeg så folk som støttet angrepet, eller som kritiserte USA på det tidspunktet.

I tillegg til dette har jeg alltid vært individualistisk, jeg hatet når vi hadde gruppearbeid på skolen, og jeg likte best når jeg kunne være alene. Dette og de to hendelsene la grunnlaget for mitt politiske ståsted.