Helt sykt at noen tenker så negativt om selvmord. Selv er jeg en av de som føler at det er mye meningsløst med den daglige, ukentlige, månedlige, ÅRLIGE syklusen; stå opp, jobb, spise, drite, sove osv.

Det livsnyterne inne her sier er at livet er verd det pga. alle sanseintrykkene og alle vennene/damene man møter/har. Selv virker det ikke til at jeg er så god med folk. Har mistet en del venner, selv om jeg fra min side prøver å holde kontakt, er mye alene, og har aldri vært i nærheten av å ha hatt dame. Har hatt god kontakt med mange jenter, men det går liksom aldri helt inn. Når man da sitter her helt alene, og følger denne evige syklusen med stå opp, jobb (....) sove, er virkelig da livet verd å leve.

Den eneste grunnen til at vi lever er jo for å reprodusere, og beskytte barna våre, akkurat som andre dyr. vi er bare så heldige/uheldige at vi har en godt utviklet hjerne. Når den hjernen ikke blir stimulert skikkelig får jo dette en enormt negativ innvirkning på humøret. Jeg er selv 18 år, og ungdomstida skal være den beste tiden i mitt liv? Vel, da ser det ikke særlig lovende ut. Ikke er jeg særlig glad i å dra på byen heller. Føler meg mistilpass, og må leve opp til et "press" om å skaffe damer, som jeg ikke når opp til, desverre :P

Så når man ser på disse fakta er det vel ikke mye vits i å leve sånn rent kynisk sett. Merkelig hvis noen ikke er enig i dette. Jeg er også svært bekymret for hva jeg skal bli i framtiden da jeg prøver, men ikke klarer å interessere meg for noe. Dersom jeg hadde tatt livet mitt hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for noe, men kunne bare slappet av som død.

Grunnen til at jeg IKKE tar livet mitt er for det første pga familien (yngre søsken osv). Er dog litt usikker på om det faktisk og egentlig er etisk riktig å leve for noen andre, men nuvel. Den andre grunnen er fordi at jeg er 18 år, og sånn sett en liten drittunge enda. Føler ikke jeg har helt rett til å uttale meg for bastant om livet allerede nå.