Var liten og var på vei i seng, trøtt og som vanlig redd for ting rundt meg i halvmørket osv. Hadde lagt meg under dyna da jeg hørte at mamma kom hjem, nok en gang full og på piller. Mamma og pappa begynte som vanlig å krangle og helvette med høye stemmer, glass som knuste og endeløse stygge ord var igang. Husker at jeg måtte veldig på do, og hadde holdt meg kjempelenge av frykt for å gå igjennom stua som måtte til for å komme til dassen. Til slutt greide jeg ikke holde meg noe mer, og bestemte meg for å prøve å være så kjapp og usynlig som mulig. Gikk ut av rommet, og i det jeg kom til stua så jeg morra mi stå med et forvrengt utrykk og masse blod på seg. Husker ennå den enorme støkken dette satt i meg som barn, og hvilke problemer det har gitt meg i forhold til å stole på folk. Hun hadde trua mange ganger før om å ta livet sitt, men den gangen ble truslene satt over i virkelighet. Hu ble da skyffla inn på psykiatrisk for ente gang, men selvfølgelig kom hun ut et par dager etterpå (noe som er for jævlig da hu skulle blitt sperra inne på livstid). Den frykten, det synet og i tillegg til at jeg fikk kjeft for å ha stått opp er noe som sitter støpt fast i hukommelsen.

Desverre var det sånn at mamma også skremte meg mye med troll, nøkken, huldra, og spesielt UFOer. Var så redd til tider at jeg dekte til vinduet mitt med alskens lakener og gardiner for å få det "helt" tett. Turte ikke se på månen ol. i frykt for hva som kunne skjule seg i verdensrommet. Hadde også snappet opp ordet hybelkaniner i en sammenheng, og hadde hørt at disse vesene gjerne skjulte seg bak sofaer og under senger. Lagde meg et serdeles skremmende bilde i hodet av noe man kan kalle "jævelhybelkaniner". Dette var stygge kaniner med hogg/hai-tenner, syresprukne røde øyne og syke utrykk. Trodde disse holdt til under senga mi, var redd for at de skulle hogge tak i beina mine når jeg gikk ut av senga.