I Rotterdam på slutten av 90-tallet valgte jeg og to fillipinske lettmatroser å begi oss på en ambisiøs sightseeing lett bedugget av to kalde budweiser etterfulgt av en super kingsize Northern Light x Purple Haze, 10th generation, som i det vakre høstværet i Europas største havn forsterket effekten mer betraktelig, en av flere årsak til at jeg husker denne episoden svært godt. På kaia var det som vanlig full fart, med digre kranmaskiner som kjørte på skinner langs kaikanten og en gruppe havnearbeider som utførte sine ærend på bakkenivå.

Jeg husker spesielt en som stod og dirigerte kranføreren via en walkie talkie, to litt yngre gutter som stod og så på, en som hastet forbi oss med en kaffekopp, to-tre damer som lo og skravla utenfor noen kontorlokaler, måker som dansa på bakken etter mat eller hva de nå gjorde for noe, og en lang, rett strekning med containere i hopetall på begge sider av gangveien der både personbiler, varebiler og større lastebiler for containertransport kjørte i sikk sakk mellom tilsynelatende uorganisert midlertidig plassering av containere som skulle lastes eller losses på eller av tilliggende skip. Alt som normalt.

Aktivitet som over varierer fra plass til plass, så visse deler av strekningen virket nesten øde noe som i grunn var veldig behagelig så høy som jeg etterhvert ble. Hvert skritt føltes som å vasse i motbakke med blylodd rundt bena, pusten var anstrengt og pulsen som tatt ut av en beat fra nederlandsk hardcore musikk i techno-rave sjangeren. Alt av detaljer ble fanget opp i et par sekunder - så plutselig var det som om bildet stod stille i en lengre periode mens svetten piplet fra alle kroppsdeler for øyeblikelig å avkjøles av en behagelig bris - et moment som tatt ut fra en dagdrøm. Havna er så enorm at den er inndelt i flere sektorer, og vi valgte en rute som skulle føre oss tilbake til skipet for å fortsette kvelden med noen runder budweisere til før i hvertfall jeg skulle innta sengeposisjon.

I det vi runder et par hjørner oppdager jeg at bildet foran meg virket usedvanlig kjent. Krana som lastet container, mannen som dirigerte på bakken, de to unge guttene som sto og så på, måkene som dansa rundt på bakken, damene utenfor kontorlokalene og den noe kaotiske biltrafikken mellom personbiler, varebiler og de større transportbilene som noe kaotisk forsøkte å manøvrere unna tilfeldig plasserte containere - som sagt ikke noe uvanlig skue. Forskjellen var at jeg, nå mer stein enn høy av den for mitt vedkommende harde gåturen, fikk en følelse av deja vu - alt var som jeg husket det helt identisk med episoden jeg overvar noen kvartaler unna, hvilket medførte en spontan latterutbrudd som eskalerte seg til et latterkick i flere minutter, noe som medførte til at jeg mistet orienteringssansen en liten stund til vi passerte enda et par kvartaler med mer eller mindre aktivitet.

Etter det som føltes som en evighet men troligvis bare var noen få minutter, rundet vi enda en ny hjørne, så merker jeg den vibrerende følelsen igjen, akkurat som et lite jordskjelv som kun registreres på hodenivå til brysthøyde og som under hele tiden virket omgivelsene rundt meg som et stillestående bilde som kunne iaktas som en random sightseeing på et kunstmuseeum. I samme øyeblikk som "jordskjelvet" virket å skulle avta, ble bildet igjen tydeligere og denne gangen skvatt jeg til med en enda merkeligere følelse enn den som produserte latterkicket noen kvartaler tidligere. Jeg kunne i daværende stund sverge på at nøyaktig samme episode som jeg så to ganger tidligere, skjedde på nøyaktig samme måte med de identisk samme menneskene, men denne gangen var det noen lett bemerkelsesverdige forskjeller.

Kran og lastinga samt dirigenten var det samme, men i stedet for to gutter som stod og så på var det en gutt og ei jente, og der damene stod utenfor lokalene, var det en gutt identisk han andre som stod ved kaikanten sammen med dirigenten der ei dame nå stod. Etter et par sekunders forvirring brast jeg i enda en latterkick, og denne var enda mer intens og virket å vare mye lengre enn den forrige. Under latterkicket skjedde noe svært spesielt for mitt vedkommende - jeg vet ikke om det kan kalles en hallusinasjon - men det var som en film med stillbilder spilte med jevne mellomrom foran meg, og dybdesynet var total fucked up, om jeg kan bruke det uttrykket.

Måkene så ut som de var mye nærmere oss enn vanlig, en møtekommende bil forsvant plutselig foran meg og containere som stod noen meter fra oss forsvant plutselig en 10-15 armlengders avstand enten til høyre eller venstre, og plutselig kommer fyren med kaffekoppen som i motsetning til de tidligere episodene hastet i samme hastighet, men uansett hvor fort jeg mente vi gikk hverandre i møte, var det som om vi aldri skulle passere hverandre. Med ett ble han plutselig borte, akkurat som containerne og bilene og i det jeg snur meg rekker jeg akkurat å se at han var langt bak oss, noe som bare for et sekund siden føltes det ut som, så ut som han kom oss i møte. Latterkicket mitt stoppet opp ganske brått og noe forvirret spaserte jeg videre sammen med lettmatrosene. Ingen av oss sa et ord - antagelig for vi alle var så steine at samtale var et dødfødt prosjekt.

En lang historie kort så gjentok dette seg et par ganger til, men de siste gangene var aktiviteten nøyaktig den samme som de forgående episodene men der noen detaljer var byttet ut, som eksempelvis en kvinnelig havnearbeider som dirigerte kranføreren, han som hastet forbi med kaffekoppen passerte oss på litt andre tidspunkt enn tidligere med unntak av siste gang det hendte, da det var ei dame som passerte oss med samme gange og identisk type kaffekopp og hastighet, de to guttene på havnekanten var nå sammen med ei dame utenfor lokalene mens to måker stod og så på der guttene opprinnelig stod i de første gangene ved kranmaskinen, osv. Det var nøyaktig samme aktivitet som utspant seg hele tiden, men med aktørene som hadde byttet plass, men utførte de samme rollene og i kledd de samme antrekkene som personene som originalt befant seg på opprinnelig plass og den disossiative opplevelsen av trafikkaoset sett i perspektiv som en filmstripe med stillbilder.

Kan nevne at jeg droppet budweiserne tilbake i skipet og gikk og la meg umiddelbart. Da jeg nevnte dette for de to andre dagen etter, kunne de verken bekrefte eller benekte episodene jeg beskrev, for ingen av dem hadde sett det samme, eller som vi senere konkluderte med, hadde lagt merke til det samme som den andre. Når vi gjenfortalte spaserturen til hverandre var det som om vi alle hadde spasert på forskjellige strekninger, for ingenting av hva vi mente å huske stemte overens med hva de andre husket. I hvert fall ikke fra perioden vi startet på jointen til vi gikk opp landgangen. Vet ikke om episoden skal kalles for hallusinasjon, men opplevelsen har jeg i ettertid alltid lurt på hvordan kunne foregå, at tre kolleger som dro på tur sammen på samme tid, sted og i samme kondisjon, kunne oppleve - eller beskrive opplevelsene for hverandre - uten at gjenfortellingen inneholdt så mye som en eneste identisk hendelse eller at ingen av de aktivitetene vi beskuet mens vi passerte stemte overens med hverandres utsagn.

Jeg innrømmer å ha vært på trynet stein, men kan ikke si at til tross for den intense rusen, at det var merkbart forskjellig rusmessig av tidligere lignende forhold - altså spasertur stein som fy. Men det er eneste gangen jeg har opplevd at alle de tre involverte både så og opplevde totalt forskjellige hendelser. Jeg har opplevd å ha hatt forskjellig observasjon enn andre mennesker både før og etter denne episoden, men kun denne gangen omhandler det merkelige med at alle opplevde samme episode totalft forskjellig - jeg kunne ikke identifiere meg i noe av detaljene som de andre beskrev.

Pot mix, terningkast: 6!