Du spør om våre tanker om gjerningsmannen, massemorderen, ekstremisten. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Når jeg ser bildene av ham, tenker på hva han har gjort, så er det vanskelig for meg å begripe at en menneske har utrettet så mye jævelskap. Hva jeg føler overfor denne mannen? Tomhet først og fremst. Jeg er for lamslått til å være sint. Jeg føler bare tomhet og sorg over ondskapen som fins.

Jeg føler derimot glede over samholdet vi har vist denne forferdelige helgen. Men jeg frykter den ikke vil vare. Vi hører på tv og radio at vi er et varmt og fint folk, og ja, det kan nok stemme, i spesielle situasjoner. Men jeg tenker på hverdagen. Hverdagsrasismen, intoleransen, fremmedfrykten og mangelen på refleksjon. Likevel vil jeg si at situasjonen er så ubegripelig at det blir feil å si "jeg håper vi lærte noe nå". Men det jeg ønsker at vi tar med oss, er hvor betydningsfull en liten klem, et smil og litt medmenneskelighet kan være. Jeg, i min naive verden tror fast og helt på at vi er med på å gjøre verden bittelitt bedre hver gang vi gjør noe godt for andre, om det så bare er et smil, eller en høflighetsgest. Når vi gir folk gode følelser, tar de som regel med dem videre til andre. Vi er mange som har mye godhet og raushet i oss, men noen av oss glemmer det av og til. Denne tragedien fikk oss til å huske det. La oss aldri glemme det igjen.

Dette ble et rotete svar, men det er i alle fall noen av mine refleksjoner i kjølvannet av en tragedie som er altfor stor for mitt hode.