Prolog

Hva gjør jeg her i bilen min i halvsvime etter å vært bevisstløs? Hvorfor har jeg så sterke smerter i håndleddene mine, og hvor kommer alt det støvet fra? Det føles som at håndleddene er brukket tvers av. Hva gjør den støvete hvite likposen her, og ikke minst hvorfor ligger det en likpose på passasjersiden også? Hadde jeg passasjer? Ikke som jeg kunne huske. Da måtte personen allerede være brent opp siden det kom masse røyk ut av moteren, og allerede kremert, og det er ikke støvet i bilen jeg sitter og puster inn, men asken etter en kremert person.

Er det virkelig slik jeg skal ta farvel etter en fatal bilulykke som ender med døden. Likposen i fanget, i påvente av at noen drar den over meg? Perfekt...

Dog var det jo selvsagt kun en airbag som hadde slått meg ut, men hvorfor hadde jeg kollidert når oversikten var så klar, og strekningen kunne jo ikke bli noe rettere for deg. For hvis du ikke hadde sett meg; hvorfor sto du i det hele tatt og ventet med å krysse veien før jeg var 15-20 meter ifra deg, der jeg kom i en fart på 50-60 km/t, og du hadde allerede ventet en 4-5 sekunder på at jeg skulle passere?

Allikevel valgte du å krysse veien, der jeg kom kjørende i min Audi A8, som til tross for sin revolusjonerende aluminiumsramme kalt Aluminum Space Frame (ASF) for å spare vekt, er i småbilenes land, Spania, som en elefant med hjul på veien å regne, med sine 1690 kg, i forhold til den lille blikkboksen du kom kjørende i.

For ikke å glemme vekten av mine ”betydelige” 58 kg som jeg veide på det tidspunktet, og raget 183 cm over bakken, samt vekten en halvfull bensinkanne som min sekretær hadde kjøpt til meg.

Jeg tror ikke hun gjorde det for å være snill. Hun var vel bare utrolig lei av å måtte plukke meg opp hele tiden siden jeg alltid var for ruset til å i det hele tatt tenke på at det var et instrument i bilen som het bensinmåler, og ikke minst var det mer spennende ting i livet enn bensinstasjoner, som blant annet legevakter som skrev ut resepter, eller restauranter som solgte kokain over disk til bekjente.

Du sto jo og ventet på at jeg skulle passere deg akkurat som en blind mann venter pent og tålmodig på sin lille reise over gangfeltet når det endelig begynner å pipe.

Den irriterende pipelyden hadde på langt nær startet, og når du dro opp døra på passajersiden av bilen min å så blodet sile ned fra kuttet jeg hadde pådratt meg i pannen, og jeg så det det forskrekkede blikket ditt, så forsto jeg fort at du ikke var en blind mann som hadde byttet ut førerhunden med en Fiat Punto.

At han kom relativt uskadet fra ulykken skyldes at jeg traff han akkurat på siden av fronten, det hadde regnet (veiene i Spania blir nesten like glatte av regn som veiene i Norge blir av is). Så bilen hans dro en pen 180 graders piruett før den sto parkert klistret inntil bilen min.

Jeg ble skadet siden jeg ikke brukte bilbelte, og jeg prøvde tydeligvis å holde igjen med tanke på 2 forstuede håndledd. Nå er det slik at når farten blir høyere enn 10 km/t vil svært få være i stand til å holde igjen (spesielt jeg som hadde gått ned 30 kg på 6 måneder da jeg hadde byttet ut mat med kokain). Sammenstøtet skjedde nok i 50 km/t. De pipestilkene jeg hadde av armer den gangen løftet kanskje 20 kg i benkpress).

Dessuten er en airbag helt avhengig av at du sitter fastspent, og vil med rimelig stor sikkerhet skade deg om du ikke gjør det, når du er på vei fremover, og den kommer i en fart på 300 km/t. Så jeg kunne ikke annet enn klage, for her hadde jeg virkelig sjansen til å oppnå det jeg ville. Dø...

Før politiet kom til ulykkesstedet hadde jeg heldigvis kommet såpass til meg selv at jeg husket at jeg hadde 3-4 gram kokain i lomma, og et brett med piller som det sto MST Continius 60 mg på.

Hver pille inneholder 15 mg ren morfin. En kreftsyk og døende pasient behandles ifølge en lege jeg har snakket med ofte med en dosering på rundt 90-95 mg de siste dagene som er igjen før livet ebber ut. Det var mer regelen enn unntaket at jeg tok 10 tabletter til frokost. Med andre ord 50 % mer enn en døende kreftsyk pasient.

Heldigvis var det vitner der som så han krysse veien, og jeg ble mer eller mindre frikjent av politiet på stedet. Så var det en som satt på politistasjonen en time etterpå, for blodprøve, så var det heldigvis ikke meg.

Greit nok; jeg var neddopet av morfin, og jeg var høy på kokain. Jeg vet ikke hva man kan kalle den rusen, men ved en blodprøve i Spania som jeg bodde da, så hadde forsikringsselskapet til motparten hatt en veldig god sak, og jeg hadde nok havnet i fengsel... igjen (har en 3-års dom bak meg)

Jeg sørget alltid for å forberede meg godt før jeg la meg... de nettene jeg sov.

2 lange, tykke striper med kokain på nattbordet, og 10 piller som tilsvarer 150 mg ren morfin. Stripene fikk meg til å våkne, slik at jeg orket å krabbe ut av senga for å komme meg i dusjen. Der sto jeg til jeg kjente det varmet i hele kroppen. Det var ikke vannet som hadde varmet meg. Det var selvsagt morfinen.

Endelig var depresjonen og angsten borte for de neste 8-10 timene. Jeg kunne stryke skjorten jeg skulle ha på, dra på meg dressen, ta litt brunkrem i ansiktet, da jeg trodde fasaden ikke var sprukket ennå, naiv som jeg var.

Jeg hadde 10-12 slips hengende på kontoret, så det ikke ble for mye å huske på engang. Jeg var en adm dir for en bedrift med nesten 20 ansatte, med mer morfin i blodet enn en døende pasient. Slik dro jeg på jobben hver eneste dag med svært få unntak i 6 måneder.

Hvorfor ikke? Jeg hadde hatt 70 under meg tidligere. Den gangen gikk jeg ikke på selvmordsdopet kokain. Der lå den store forskjellen.

Jeg fikk aldri, og jeg prøver fortsatt å lete etter svaret, på hvorfor sjåføren ventet til jeg var så kort unna med å krysse veien. Han hadde absolutt ingen grunn til det ettersom jeg selv uten vitner hadde vunnet den saken enkelt og greit med tanke på vikeplikten han hadde.

Hadde sjåføren av den andre bilen like lyst til å dø som jeg hadde? Det kan jeg ikke tro. For hadde ikke jeg sluttet med Kokain hadde jeg vært død nå. Jeg hadde allerede planlagt testamentet, brevene til familie og venner.

Jeg var mer redd for å leve enn og død. Derfor sparte jeg opp morfintablettene til jeg hadde en dose som hadde drept en flokk elefanter, jeg bestillte hotellrom da jeg ville at noen skulle finne meg fort.

Så kom jula, og min "bror" (barndomsvenn som jeg har veldig sterke bånd til) nektet å reise her ifra uten meg. Det reddet livet mitt. For selv om jeg ikke hadde benyttet meg av alle pillene og hotellrommet, så hadde kokainen drept meg sakte meg veldig, veldig sikkert.

Tusen, tusen takk!

Olsvik og jeg har en helt annen bakgrunn. Olsvik var aldri kriminell eller eller sonet en 3 års dom.

Så vi har 2 forskjellige bakgrunner, selv om det selvsagt er mange paralleller man kan dra. Det blir dog ikke før i de senere årene.

Håper du liker prologen. Kom gjerne med innspill