Selv om den politisk korrekte siden av meg rykker litt til når jeg leser om folk som beskriver hvordan volden var det som løste problemene deres, så vet jeg godt at man i en slik situasjon bare vil "løse" problemet, aka. mobberen. Jeg ble for min del mobbet omtrent hele barneskolen, grunnen var nok at jeg var litt annerledes med tanke på språk og tankemåter. Vokste opp i en familie hvor vi alltid har satt pris på retorikk og diskusjon, noe som har gjort at jeg ofte vant over jevnaldrende i diskusjon. Dette falt selvsagt ikke i god jord hos andre. Prøv å si til en 12 åring at man må kunne forholde seg rolig selv om motparten har bedre argumenter enn deg.

Jeg ble ihvertfall reddet ut av det tilslutt. Hva som reddet meg? Gener....
På slutten av barneskolen, og begynnelsen av ungdomsskolen begynte jeg å få muskler. Både min far og bestefar er sterke menn, og det viste seg at det var jeg og. For mobbernes del ble maktforholdene endret. Er ikke like moro å mobbe en du vet kan kveste deg rimelig godt om han skulle ønske det. Etter det var det nok med et litt irritert blikk for å få slutt på kommentarer fra andre idioter...

Egentlig er jeg i dag litt glad jeg ble mobbet, selv om det var svært vanskelig på den tiden. Det har gjort meg til en person som kan gi en god faen i hva andre mener, så jeg slipper å krype etter de "kule" menneskene, i håp om å få deres nåde. Man kan vel si at jeg vokste på det.