Jeg mener at husarrest fungerer mot sin mening i lengden. Ved å straffe en ungdom/unge vil ikke barnet lære hva som er rett og galt. De som får mye husarrest vil lære seg at så lenge foreldrene ikke finner ut hva som har skjedd, vil det ikke ha noen konsekvenser. Dette vil føre til at ungen lyver til foreldrene sine, og fortsetter å repetere de dårlige handlingene, isteden for å vise tillit til foreldrene sine. Videre i livet vil man kunne bygge videre på dette, og når man flytter hjemmefra vil dårlige handlinger kun hindres pga redsel for straff, ikke pga de føler det er umoralsk.

Selv har jeg aldri fått husarrest. Faren min er psykolog, og han har alltid vært veldig oppmerksom på at vi skulle ha en samtale når jeg hadde gjort noe galt, isteden for å drive med avstraffelser. Dette har ført til at jeg og pappa har veldig bra tillit til hverandre. Jeg bryter aldri innetider eller andre regler han setter, fordi jeg ikke har lyst til å skuffe han. Siden jeg vet jeg ikke blir straffet for ting, snakker jeg alltid sant dersom jeg har gjort noe dumt. Etter min mening er dette den beste måten å løse problemene på.