"Gud" (I en kristelig sammenheng) er jo i seg selv et ganske så snedig konsept. En autoritet som vi alle kan søke trøst og støtte hos, en ytre kraft som forklarer fenomene i samfunnet vi selv ikke forstår, noen vi til slutt også kan skyve ansvaret til.

Dessverre har det seg slik at nevrologene ved "University of California" har funnet en sammenheng med den åndelige transcedensen og følelsen av et mystisk nærver, med stimuleringen av deler av tinninglappen. Hvor de da faktisk har klart å reproduere slike følelser hos irrelgiøse mennesker. (hentet fra "hjernen", skrevet av Rita Carter) Dette beviser riktig nok på ingen måte at gud ikke eksisterer, men er et interessant aspekt i forhold til teologien.

Selv ser jeg på det å være religiøs/tro på noe overnaturlig (De to går kanskje ikke hånd i hånd?) som en ignorant, men samtidig positiv måte å leve livet sitt på, med tanke på at det automatisk fjerner mange av de både moralske og psykisk utfordrende problemstillingene vi mennesker møter i hverdagen.
"Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme", right?