Personlig identitet og selvbilde kan vel trygt beskrives som rimelig komplekse og sammensatte fenomener. De kan allikevel i enkle trekk beskrives som et resultat av summen av alle de ting vi identifiserer oss med, altså opplevelser vi har hatt, ferdigheter vi innehar, hvilke preferanser vi har i forskjellige sammenhenger, og så videre. Jeg har inntrykk av at det i den forbindelse er utbredt å vektlegge arbeidet sitt, en hobby man brenner for, ikke minst kulturen man lever i, og kanskje også klassesjiktet man tilhører. Det er i det hele tatt mye å velge mellom, og jeg vil påstå at jo flere holdepunkter og referanser en har til identiteten sin, jo bedre forutsetninger vil en ha for å kunne leve et innholdsrikt liv. Det er også viktig å til en viss grad ha en slags balanse mellom disse referansene. Henger man seg for mye opp i en av faktorene, vil personligheten over tid formes deretter, og man påtar seg en stereotypisk rolle. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det kan være det, alt etter som hva man fokuserer på.

Et eksempel på dette er rase. Rasen man tilhører er selvsagt en vesentlig brikke i dannelsen av personlig identitet, men de som vektlegger det for mye, kanskje av mangel på andre holdepunkter eller manglende intellektuell kapasitet, ender dessverre gjerne opp som rasister. De inntar dermed en velkjent rolle, og resten av samfunnet gremmes av å måtte høre dem lire av seg de samme flosklene igjen og igjen. Et annet eksempel er seksuell legning. Enkelte individer med en legning som avviker fra normen, opplever dette som en betydelig faktor til grunnlaget for deres identitet. Dette kan i ytterste konsekvens resultere i at hele livet plutselig dreier seg om det å være for eksempel homofil, og man har dermed inntatt en annen stereotypisk rolle. Slik overfokusering på det ene eller det andre virker ofte sosialt hemmende, da andre individer med mer moderat fokus på disse faktorene gjerne oppfatter stereotypene som slitsomme og irriterende. Ofte virker det også direkte hemmende for individets personlige utvikling.

En rolle som mange unge ”rebeller” velger å påta seg i dag, er rollen som stoner. Cannabiskulturen har de siste tiårene spredd seg rundt til alle verdens kriker og kroker, og tilbyr dermed unge rotløse mennesker et avslappende identitetsalternativ, vel akkompagnert av reggaemusikkens sløvende rytmer. Denne identitetsfølelsen har ofte et snev av hippiekultur i seg, peace and love og alt det der, samtidig som det på grunn av sin legale status, og med innflytelse fra hiphop-kulturen gir brukerne en rebelsk og ofte selvrettferdiggjørende holdning til egen livsstil. Det er bred aksept i miljøene for å være rusmisbruker, for de ser nemlig ikke på seg selv som rusmisbrukere. Istedenfor å sammenligne seg med samfunnet for øvrig sammenligner man seg med sine likesinnede, og ser heller til dem for å få bekreftelse på hva som er forsvarlig, og hvor grensene går. Rusmisbrukere føler seg ofte fremmedgjort, noe som igjen bidrar til å distansere dem enda mer fra virkeligheten.

Med fare for å utfordre mange gode menneskers usunne identitetsfølelse, så vil jeg komme med følgende påstand: Det er ikke kult å være en stoner. Det har aldri vært kult, og det kommer heller aldri til å bli det. Det er bare noe stonere innbiller hverandre for å kunne legitimere sin egen livsstil, og for å slippe å ta tak i livet sitt der hvor de en gang i tiden falt av sporet. Cannabis er et flott rusmiddel når det anvendes med fornuft, men det å rutinemessig oversvømme hjernen sin med cannabinoider kan ikke, med mindre man er medisinsk bruker, beskrives som noe annet enn rusmisbruk. Jeg har tidligere misbrukt cannabis selv, og jeg vet svært godt hvordan det er å i stor grad identifisere seg med bruken av psykoaktive stoffer. Det er ikke vanskelig å se hvor hemmende dette kan være fra utsiden, men fra innsiden av cannabiskulturen er ikke dette like selvsagt. Når man sitter i tåka og kikker ut på verden som raser forbi er det lett å føle seg fremmedgjort og urettferdig behandlet, noe som bidrar til å bygge opp en slags trass overfor myndigheter og allmennheten for øvrig. Når man ikke får den aksepten og respekten man føler man fortjener ute i verden, vender man seg til den subkulturen man ubevisst har blitt en del av, og finner trøst i lokalt etablerte normer og ”sannheter”. Etter som tiden går bygges holdningene mer og mer inn i personligheten, og til slutt har man praktisk talt blitt et slags offer for en usunn og svært begrensende kultur, som på sett og vis kan beskrives som et slags kulturelt virus.

Jeg vil med dette oppfordre alle såkalte stonere til å revurdere den relasjon dere har skapt mellom deres selv og rusmiddelet cannabis. Stoner er ikke en merkelapp som det er verdt å ta med seg videre i livet. Verden er uendelig rik, og det er så utrolig mye man kan skape seg en identitet ut av. Det er temmelig trist å knytte selvbildet sitt så sterk opp mot et rusmiddel at det overskygger alle andre deler av livet, og dermed gjøre en livsstil ut av noe så stusselig som det å være en rusmisbruker. Med dette sagt, så sikter jeg ikke til noen spesielle her. Hvorvidt man er en stoner eller ikke vet en best selv, men hvis du skulle føle deg fornærmet av denne teksten, så vil jeg kalle det et tegn på at dette er noe du virkelig burde reflektere mer rundt.

Synspunkter?