Denne diskusjonen er selvsagt like gammel som det industrialiserte samfunnet.

Jeg vil slenge fram følgende påstand: når kapitalismen fungerer såpass bra som den gjør, er det fordi den i større eller mindre grad gjør nytte av sosialismen. Innen økonomisk teori har vi noe som kalles Bertrand-paradokset. I klartekst, et teroem basert på ren matematikk som tilsier at i en tilstand av perfekt frikonkurranse vil ingen aktører bli rike på å konkurrere. Alle sammen vil ende opp som fattige, og dermed forsvinner, paradoksalt nok, motivasjonen til å arbeide som skulle drive fram konkurransen i første omgang.

Et eksempel på den slik tilstand av perfekt konkurranse. Vi ser for oss mange, små aktører, som enkeltvis i et stort marked ikke har noen innflydelse på prisdannelsen, men må tilpasse seg selv. For eksempel bensinstasjoner. Markedet er fullt ut gjennomsiktig, alle besitter til envher tid informasjon om hvordan alle de andre aktørene tilpasser seg, det er ikke noen andre faktorer som legger føringer på valg en pris (ingen kvalitetsforskjeller, bensinen er den samme, den brenner like godt uansett hvor du kjøper den). Ingen myndigheter griper inn på en måte som virker konkurransevridende (avgiften, som utgjør ca 75% av det du betaler, er den samme for alle). Geografiske avstander har ingen betydning. (Vi er inne i en by, du slipper å kjøre 5 mil til den neste stasjonen.)

I en slik tilstand, sier Bertrand - paradokset, vil det være umulig å tjene penger på å selge bensin. I hvert fall ikke særlig mer enn det som er strengt nødvendig for livsopphold. Konkurransen vil presse prisen og dekningsbidraget ned mot et absolutt minimum.

Er dette riktig, eller bare noe som vil skje i teorien? Når det gjelder bensin, viser det seg faktisk at ingen kan leve av å selge det. Bensinstasjoner lever av å selge aviser, pølser og dagligvarer. Bensinen er bare en lokkevare som får deg til å stoppe bilen.

Konklusjon: Hvis noen tjener seg rike i et kapitalistisk samfunn, er det fordi systemet ikke fungerer som det skal. Mest sannsynlig ulike former for monopoldannelser, slik som for eksempel fagbevegelsen. Sistnevnte kan vi takke for at vi har en av verdens mest kjøpekraftige befolkninger. Internasjonal solidariet er det neste nivået vi må ta dette arbeidet.