Jeg må si jeg er rystet, og ganske oppgitt over at dannelseselementene i den norske skolen hele tiden er under angrep. Det er da vitterlig ikke litteraturhistorie og vals sin skyld at norske ungdom ikke lenger er like motiverte for å gjøre en innsats på skolen? For hvorfor skal ungdom gidde å jobbe hardt, når det uansett er et vell av jobber der ute som krever ingen, få eller svake kvalifikasjoner for å dra inn nok gryn til å ha et standard middelklasseliv?

Problemet med det norske samfunnet, og skoleprestasjonene, skyldes i stor grad fagforeningene. Lik lønn for ulikt arbeid-mantraet har ødelagt incentivene for høygir for mange unge. Hvorfor bli sosionom eller sykepleier når du uansett tjener 200 000 mer på å vaske dassen på en oljeplattform?

Skolen skal være en dannelsesinstitusjon såvel som en utdanningsinstitusjon. Med det mener jeg at man skal få med seg noe mer enn bare at 2+2 er 4.