Helt enig i alt du skriver. Jeg har også en jobb hvor jeg møter nye folk hver dag. Har opplevd og vært vitne til utallige slike eksempler som du kommer med. Kunne skrevet en hel liste lang, men trekker frem en av de verste historiene:
Like ved huset mitt var det en gammel dame som hadde tryna og brukket hofta. Jeg tror hun lå i grøftekanten i 3 timer før en forbipasserende ringte drosje for å få henne til legevakten. Er det virkelig mulig? Det her var midt på dagen, med mange syklende, folk som gikk tur med hunden osv.

Det gjelder ikke bare å hjelpe folk når de har slått seg... Her om dagen hadde jeg gått med bort. Jeg gikk bort til minst 15 stykker (altså, utrolig mange) og spurte "unnskyld, vet du hvilken retning t-banen er?" Ingen av dem gadd å svare, de hadde bare et tomt blikk i trynet og gikk videre uten å svare. Altså, er det så vanskelig å si "beklager, jeg vet ikke", eller "den veien der" og peke?
Da noen endelig svarte, var det noen turister som ikke hadde peiling på hvor de var heller, men de hadde kart og klarte å vise meg ca. retning. Det verste var at det var i den retningen mange av de jeg hadde spurt skulle. Jeg blir ikke lenger sjokkert over hvor mange motbydelige mennesker som finnes. Man er alene i verden, og skal anses å være svært heldig om man møter på noen som faktisk hjelper deg om du trenger det.