Sosialistisk Venstreparti
SVs målsetting er prisverdig og vanskelig å argumentere mot. Hvilke politisk parti er det som ikke vil satse på å redusere rusavhengigheten i samfunnet? Problemet er at SVs strategi består av en totalitær løsning som inkriminerer tidligere, nåværende og fremtidige rusavhengige med en konservativ narkotikapolitikk. Forbudspolitikken som partiet tviholder på har spilt alle sine kort uten å fremskaffe de ønskede resultater som politikken ble utarbeidet for. Internasjonale studier, blant annet fra australsk statlig forskning, har allerede fastslått at forbudspolitikken er feilslått (Lenton, Simon 2000). Forskningen til National Drug Research Institute, West Australia, WA, fastslår at forbud ikke virker avskrekkende som hypotesert, samtidig som avkriminalisering heller ikke viste tegn til større økning av antall rusmisbrukere. Forskningen er basert på en sammenligning mellom områder med avkriminaliseringspolitikk kontra områder med forbudspolitikk. Tittelen på Lentons publikasjon på oppdrag for NDRI sier egentlig alt: Dessuten er strategien for partiets narkotikaprogram i ferd med å bli utdatert. Å bruke strafferett som forebyggende virkemiddel er med tiden blitt mer og mer uaktuelt. Den norske forbudslinjen har møtt mye kritikk på grunn av de sosiale konsekvensene den har fått for allerede vanskeligstilte grupper. I denne gruppen stiller rusavhengige, som vil eksistere så lenge det fins tilgang til rusmidler. At strafferetten får den rehabiliterende ansvaret for de som rammes av rusavhengighet strider mot solidaritetsprinsippet til SV. Dette er helt klart en oppgave for helsesektoren alene, som ved avkriminalisering er i stand i langt større grad å fange opp individer som er på grensen til misbruksområdet.

Strategien SV har peilet ut er i grunn basert på at rusavhengige først må igjennom strafferetten for å få et adekvat rehabiliteringstilbud. På det viset håper - naivt nok - partiet på at den forebyggende kraften ligger i avskrekking som norsk strafferett kan tilby. Problemet er at all forskning viser at denne strategien har feilet totalt - mye pga den moralske panikken som i grunn skapte kriminaliseringen av narkotika. Før den tid var narkotika, til tross for at det ble brukt rekreasjonelt, et ikke-problem. Det er i grunn kriminaliseringen som utgjør den store flaskehalsen i norsk narkotikapolitikk. Spesielt fordi at der kriminell aktivitet finner sted, ligger som regel organisert kriminalitet i bakgrunnen og utøver frihandel på tvers av nasjonale og internasjonale grenser som selv nyliberalister ville misunnet.

Kriminalitet fører med seg problemer, som igjen fører til rusmisbruk for å kompensere problemene, som til slutt fører til avhengighet som forsterker problemene ytterligere. Det er en ond sirkel som har fungert uavbrutt i et par tiår nå, og sirkelen blir stadig større, og involverer i stor grad annen kriminalitet som utvider sirkelens proporsjoner. Det blir som ripple effekten der den innerste sirkelen utgjør grunnlaget for de andre sirkelene som eskalerer seg. Forbudspolitikken som et verktøy til reduksjon av rusavhengige er dømt til å mislykkes, siden det ikke er noe som bryter denne ripple effekten. Den vil bare fortsette i det uendelige, ikke reduseres. Hvis du kaster en sten i en vanndam, så eskalerer ripple effekten seg utover vanndammen, ikke innover!

For å kunne redusere rusavhengighet må man redusere kriminalitet. Den beste måten å redusere kriminalitet på er å avkriminalisere eller legalisere. Moralsk panikk som ikke er støttet opp av fagkyndige områder, som sosiologi, kriminologi, omstridt i psykologi og psykiatri, antropologi, etc. er ikke en akseptabel strategi for å bryte ut av en vond sirkel. Alle vet at det første steget til å bryte ut av vonde sirkler, eller ripple effekter, på, starter med en forandring. Spørsmålet jeg stiller meg er om SV ønsker å gjøre en forandring for å gjenvinne velgernes solidaritet for felleskapet i samfunnet fra den stadig økende solidariteten til brorskapet i underverdenen?