Skjønner veldig godt hva du sikter til!
Og har selv prøvd å sette ord på denne "opplevelsen", men ikke fått det til;P

Kjekt å vite at man ikke er gal, og at det er andre som også har slike opplevelser av og til^

jeg bruker derimot å få dette når jeg tenker på hvordan det er å være død. I den betydningen av at ingenting skjer, alt er svart og man tenker ikke. Det bare er slutt.. Blir noen ganger helt ør i hodet av dette, og greier på en måte å forstille meg hvordan dette er! og det er en veldig ubehagelig følelse:P Som du sier, så føles det som om man bruker andre deler av hjernen din, eller at den flytter på seg!

Også får jeg dette noen ganger når jeg tenker på størrelsen av universet...

Lurer på om denne følelsen du får, forekommer av at hjernen din ikke er vant til å tenke på den måten? at det blir for "stort eller hardt" for å hjernen å sette seg inn i? tenk om man faktisk tenker med en del av hjernen, som man vanligvis ikke greier å tenke med, at man liksom greier å presse hjernen til å gjøre det likevell..


Uansett...


Ja, jeg vet hva du prater om - interessant at andre føler det slikt også=)

Kan også dra frem episoder til barndommen min da jeg for eksempel satt i ro på kjøkkenstolene og skulle spise middag.. Så føltes det plutselig ut som om rommet/huset ble helt skjevt, og jeg sklei bakover med stolen lenger og lenger unna middagsbordet! Husker faktisk jeg sa dette til mamma og pappa og de bare lo godt:P

Også når dere nevner søvn.. Før når jeg var liten - så hadde jeg ett mål. Og det var å komme meg inn den store "porten/ståldøra", for når jeg kom meg inn - sovnet jeg.. Jeg fløy ofte, jeg fløy mot denne døra, prøvde å presse meg gjennom osv - og når den ble åpnet så kom jeg inn i et land full av palmer og sand, og jeg kunne fly fritt over alt.. Så sov jeg:P