Å fastsette absolutte kriterier for å måle lykke er mildt sagt eksperimentelt og jeg har vanskelig for å tro at det fins en entydig god nok definisjon på dette begrepet til at undersøkelsen kan anses som å være objektivt. Lykke per definisjon vil i eksemplet ditt over, der du forsøker å sammenligne lykke ved normale forhold og lykken til de vanskeligstilte, eksempelvis lamhet og uforståelig nok kreft, kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en konkludert analyse av tilgjengelig statistikk full av bias, enn basert på individuelle pasienterklæringer.

Hvordan måler du for eksempel lykken til en som kan gå kontra en som må sitte i rullestol hvis en kriterie for lykke "var lik":

- En gåtur ut i villmarka
- Friheten av å bade i sjøen
- Fiske i bukta fra en cabincruiser eller for den saks skyld en zodiac (selvom sistnevnte ikke er båt en kanskje fisker i..)
- Adrenalinkicket ved fallskjermhopping, paragliding eller strikkhopp
- Rølpinga med styla Volvo gjennom lokalbygda på isføre (hvor moro det nå skulle være..)
- Disodancing og raveparty (så lite til rullestol breakdance i tida mi som clubber, men tidene kan ha forandret seg..)
- Fjellklatring (for ikke å snakke om cliffhanging..)
- .. osv, osv.

Nå mener jeg ikke at kriteriene skal lyde som aktivitetene jeg ramset opp i ordrett forstand, men at en eller flere av kriteriene skal kunne settes i samme bås som forstått av selve ordlyden i kriteriet (lykke delt inn i skalaer), og deretter i sum med de andre kriteriene i undersøkelsen å skulle komme frem til en totalscore som viser hvor man oppholder seg i en definert lykkeskala fra melankolsk til megalomanisk. Sistnevnte blir vel å regne som en real overdose med lykke - men du forstår sikkert hva jeg mener. Her er lykke utvilsomt subjektivt, lik der "Moder Theresa" og "Siv Jensen" blir sammenlignet som like lykkelige, selvom noen vil kanskje trekke sine egne konklusjoner om hvem av de to som ganske sikkert var lykkeligst!

Om en av kriteriene for eksempel var å gjøre en god gjerning i sitt liv, ville begge definitivt krysset av "Ja" på spørreskjemaet, og hvis en annen kritierie lød ".. det å være stolt av sitt veivalg i livet", så tror jeg likeså at begge ville krysset av "Ja" og dermed oppnådd en poengsum som tilslutt summeres med de andre poengene til en statistisk totalscore. Men er det i virkeligheten noe forskjell? Statistikken i slike skjema er som regel kalkulert med deltagerens livssituasjon ut fra visse vilkår, som her er blitt skilt mellom de normale forhold og de vanskeligstilte forhold. I tillegg har forskerne valgt å bruke en bestemt definisjon som utgangspunkt, hvor kategoriens livssituasjon settes opp mot faste verdier i en gitt ramme, for eksempel at "6" er nøytralt, mindre enn "6" heller mot melankoli og mer enn "6" heller mot megalomani, og verdien "9,5" er endelig definert som "lykkelig" (alt over er defineres kanskje som sykelig?).

Spørsmålet en bør stille seg er om "9,5" for normalt stilte skal sidestilles med "9,5" hos vanskeligstilte, eller om det må justeres i forholdene hver for seg til å bli lik eksempelvis "9,5" for normalt stilte er lik "6,5" for vanskeligstilte? Slike konklusjoner på sånne type statistiske undersøkelser, eller spørreskjemaundersøkelser som brukt i mitt eksempel, er vanskelig å svelge som særlig objektive og å skulle være representativt for gjennomsnittet i denne gruppen vanskeligstilte, eller som i statistiske undersøkelser da ha vært representativt for gjennomsnittet av den samlede gruppen vanskeligstilte! For eksempel kan en som bare har vært lam i ett år, være mindre lykkelig enn en som har vært lam i 10 år, og en som har vært lam hele livet sitt kan vanskelig sammenlignes med en som ble lam senere i livet - hva lykke ångår - hvor det er nærliggende å tro at den som har vært lam hele livet er lykkeligere som lam, enn en som senere i livet ble lam - selvom begge skulle ha akseptert sin vanskeligstilte livssituasjon!

Back to topic, så kan man se at farmasøytiske "antilykkepiller" av dette slaget har, for noen, enkelte fysiske bivirkninger - lik som for antidepressiva og antipsykotika mener jeg, der vektøkning og benskjørhet er blant bivirkninger av alvorligere art, som kan medføre blant annet kardiavaskulære sykdommer, hvilke er veldig lett å måle i medisinsk forstand i forhold til "lykkemålingene" blant individer. Jeg siterer fra Wikipedia:

Kilde

Når sant skal være sagt så synes jeg egentlig ikke noe synd på voldtektsmenn og pedofile overgripere om de må belage seg på en tidsbestemt kjemoterapeutisk behandling involverende kjemisk kastrasjon, og heller ikke når det gjelder tvungen medisinering, så lenge det eksisterer personer med alvorlige depresjoner eller de psykotiske som blir tvungen til medisinering, eller sågar begir seg ut på frivillig medisinering, da ikke bare for egen skyld men også andres helse! Hvorfor skal folk som lider av perversjoner få valgfriheten til medisinering da? Voldtekt og pedofilt overgrep blir jo av allmennheten flest ansett som en pervers personlighetsforstyrrelse og bør derfor behandles med kjemoterapeutisk behandling i preventiv forstand, lik en psykotisk blir behandlet med antipsykotika i preventiv forstand - det å forhindre psykosen i å blomstre, eller ihvertfall svekke den betraktelig til å kunne leve med!

Det funker ikke for alle hos de alvorlig vanskeligstilte psykisk lidende heller, men det har da ikke hindret psykiatrien i å bestemt fóre slike pasienter med høyst ubehagelige medikamenter, som også disse vanskeligstilte etterhvert lærer å leve med (forhåpentligvis), uten å måtte kalles ulykkelig for det! Faktisk er det flere som med ett blir mer lykkelig av kjemoterapeutisk behandling enn med selve psykoterapien i etterkant - og vice versa. Også antidepressiva og antipsykotika vil bivirkninger som det med problemer å få opp snoppen eller føle manglende lyst på erotikk forekomme, og ditto vil de forsvinne ved endt medisinering (forhåpentligvis).

Det må føyes til at disse bivirkningene er ganske vanlige og vil med tiden også svekkes en smule. Hvis ikke fins det mange illegale substanser som kan rette opp denne ubalansen, selv med slike preperater innabords - så "kjemisk kastrering" er vel på sett og vis vært utprøvd her i Norge i lange tider allerede, bare da under andre betegnelser - så som antidepressiva eller antipsykotika, eller som det medikamentet som faktisk benyttes her i Europa vel å bemerke ved en kjemisk kastrering - medisin mot prostatakreft (jmf. Sverige og Danmark). Denne medisinen, som til forskjell fra medikamentet omtalt i sitatet tidligere, har noen andre alvorlige bivirkninger også som ikke er omtalt - hvis jeg husker riktig var det visst noe dødelig. Akkurat som visse medikamenter antipsykotika og antidepressiva.

Jeg ser ut fra denne konklusjonen og vissheten om at mange mennesker bruker jevnlig antipsykotika/-depressiva da ingen grunn sympatisk nok til å motsette meg forslaget om kjemoterapeutisk komplementær behandling av forbrytere med gjentatt historikk av typen grov voldtekt eller pedofilt overgrep (eller begge deler). Kirurgisk kastrasjon derimot høres ut som en hevnhandling mer enn en intensjon retning et preventivt virkemiddel. Men det er kanskje ikke topic i denne tråden her..