Jeg er jo enig med deg i det du sier. Det ER feigt å ta livet sitt. For man kunne jo kanskje ha forsøkt å få det bedre på mange måter. Men den som gjør dette har kanskje ikke kunnskap nok til å finne frem til disse kildene av folk og temaer som kan få en på rett spor igjen. Og det er jo nettopp det som er så veldig vanskelig. Husker jeg så en dokumentar om Stephen Fry. Filmen dokumenterte livet til en kar som var langt nede. Han klarte ikke rydde hjemme hos seg selv, gjøre innkjøp eller noen andre ting som andre kan se på som banale hendelser i livet sitt. Jeg har hatt en person som er depressiv tett innpå livet mitt, og det er ingen fryd. Det skal mye til å få de til å gjøre en så enkel ting som å lage frokost til seg selv. Og når man har problemer med så enkle ting, så kan det på en måte være forståelig at man ikke klarer å se andre utveier. Jeg orker ikke å ta en forsvarstale for de som tar livet av seg. For jeg vet det gjerne sitter igjen mennesker som er dypt såret og ikke forstår. Men på en annen side så kan jeg "forstå". Er man så langt nede at man ikke orker å dekke sine primære behov så kan det være svært vanskelig å søke hjelp til det man egentlig sliter med.