Ved ikke-relativistiske hastigheter, slik som vi er vant med i "daglig-livet", er forholdet mellom kraft, masse og fart lineært. F=m*a, som Newton sa. Ved å ha en bakover rettet kraft, som i en rakettmotor, vil du i et vakum kunne akselerere til du går tom for drivstoff. Med luftmotstand vil du bare kunne akselerere inntil kraften fra luftmotstanden, som er proporsjonal med kvadratet av hastigheten, blir lik motorkraften, ettersom da totalkraften er null. Når hastigheten øker til et relativistisk nivå, er det flere ting som spiller inn, som du kan se under her.

Feil resonnement. Som forklart over, vil det kun kreve at du har en bakoverrettet kraft for å opprettholde akselerasjonen, og det krever ikke at drivkraften er partikler som overgår farten du allerede har. Hastighet er, slik som posisjon, relativt. Se for deg et univers med kun to objekter, hvor du som observatør er en av de. Et objekt kommer mot deg med en hastighet større en null, passerer deg, og fortsetter videre. Hvem "står stille", og hvem "har fart"? Svaret på dette avhenger av referansen din. Som observatør med referanse i deg selv, vil du si at det andre objektet kom mot deg med en fart og at det var du som sto stille, mens med referanse i det andre objektet, er situasjonen motsatt. Så lenge hastighet er relativt til referansepunkt, krever det altså kun en kraft å akselerere videre, og i ikke-relativistiske hastigheter er forholdet mellom akselerasjon og kraft lineært og helt uavhengig av fart.

Dette er en vanlig misforståelse. Konsekvensen er ikke at massen går mot uendelig, men at det krever uendelig mye energi for å oppnå denne hastigheten. Saken er at ved relativistiske hastigheter, trer Lorentz-faktoren inn og sørger for at forholdet mellom fart, masse og kinetisk energi ikke lenger er lineært. Når det blir sagt at "massen går mot uendelig når hastigheten går mot c (lysets hastighet)", er det egentlig snakk om at Lorentz-faktoren går mot uendelig. Massen man snakker om i disse tilfeller er den relativistiske massen, definert i Einsteins spesielle relativitetsteori, som er hvilemassen til objektet multiplisert med den hastighetsavhengige Lorentz-faktoren. Dette betyr i praksis at man kan tilføre mer kinetisk energi, men hastigheten vil øke mindre og mindre per energimengde dess nærmere lysets hastighet man kommer.

Selv om hastigheten til slutt nesten ikke vil øke i det hele tatt, vil likevel objektet ta til seg mer kinetisk energi, noe som utnyttes i partikkelakseleratoren LHC, og tilsvarende. Partiklene går rundt i ring inne i rør i motsatt retning, først separert fra hverandre, og begge i tilnærmet lysets hastighet. Hvis du hadde sittet på med en av disse partiklene, ville du altså hatt lysets hastighet i forhold til referanse i fast grunn, og møtt partikler som går motsatt veg, også med lysets hastighet med referanse i samme faste grunn. Likevel ville du opplevd at fartsdifferansen mellom deg og den møtende partikkelen kun er en ganger lysets hastighet. Men på grunn av at du har den doble mengden kinetisk energi, vil kollisjonen og energiutblåsningen bli dobbelt så sterk som om du hadde kollidert med en partikkel som sto stille i forhold til tidligere nevnte referanse. Og selv om partiklende oppnår 99.9999991% av lysets hastighet, er altså ikke den faktiske tradisjonelle massen tilnærmet uendelig, noe som hadde medført tilnærmet uendelig gravitasjonskraft.

Den spesielle relativitetsteorien er ikke så vanskelig å forstå, men den generelle derimot er ganske ille. Det blir i hvert fall ikke lettere med en så negativ holdning. Og hva vet du om hva han kan bli i stand til å forstå hvis han går inn for det? Tror du de som forstår den generelle relativitetsteorien ble født med kunnskapen eller kunne den på rams mens de andre jobbet med den lille gangetabellen? Eller tror du de på et eller annet tidspunkt ble interessert og nysgjerrig, og begynte med å teorisere og undre, og snakke med det om de rundt seg? Jeg tror nemlig det siste.