hei.
ikke orket å lese absolutt alle innleggene, men virker som den jamne holdninga er at å ta selvmord er egoistisk eller feigt.

min personlige mening er at det krever enormt mot for å begå selvmord. Selvmord er jo som regel beviset på en tragisk hendelse, som det dessverre alt for ofte er vanskelig å peke ut i ettertd. Jeg har vært på stadiet der jeg lurte på å ta livet av meg selv, (jeg tror nesten alle mennesker har tenkt tanken på et eller annet tidspunkt) men valgte å oppsøke hjelp i stedefor. I såmåte er jeg glad jeg var for feig til å ta livet av meg, etter som jeg hadde gått glipp av hvor bra det kan være, slik jeg har det nå.

Selvmord kan vel neppe sees på som en veldig konstruktiv løsning. Jeg må vel også si meg enig i at det er en egoistisk handling, men med det forbehold at alle handlinger er egoistiske. leste et eksempel om en far som kjøper en mp3 til sønnen sin. ja, det er en egoistisk handling, siden det gjør at kjøperen føler seg som en snill og god person. vi kan snu det på hodet og si at dersom å gi bort en mp3 hadde fått en til å føle seg forjævlig, hadde ingen gjort det. i mitt hode er alle handlinger egoistiske, men ser ikke på egoisme som noe negativt.

jeg ser jo argumentet om at det er "feigt å ikke stå opp mot problemene sine", men hva om man ikke har lyst? det kan komme til et punkt der man bare er lei hele opplegget. da mener jeg at det ikke har noe med feighet å gjøre. hvis man tar livet sitt fordi man er redd for å takle mobbere eller hva søren, tja... mener fortsatt selvmord krever mot, men jeg kan se den logiske resoneringen bak at det er "feigt", men gitt at en person bare ikke har lyst mer. å ta livet av seg selv i apati, eller av rent logiske grunner, det blir noe annet i mine øyne.

da jeg overveide tanken, var det etter en lengre logisk resonnerende prosess, hvor jeg fant ut at det beste i min situasjon var å ta livet av seg. høres det rart ut? -for å gjøre det enda rarere, jeg hadde en grei jobb, bra sted å bo, har mange venner, var i fast forhold, og generelt hadde jeg vel ikke noe å klage på. det som fikk meg til å tenke i de baner, var at jeg selv ikke hadde noen funksjon. klart. uten meg ble det mer mas på jobben min osv, men jeg som person var ikke nødvendig for noe som helst. -det innser jeg jo at jeg heller ikke er i dag, men for meg var en del av terapien å innse at det ikke er noe galt i å ikke utfylle noen bestemt "funksjon". mennesket _er_ , og man må selv definere den rollen som skal gi en selv mening.

til de innleggene om mobbing: kanskje jeg er en kyniker av meg, men jeg får litt mark av folk som klager for mye over mobbing. Ble selv mobbet en kortere periode (7-8 klasse), men fikk slutt på det på 2 måter.. Aller først begynte jeg å trene kampsport. dette fungerte på mange måter mot sin hennsikt, etter som folk fortsatte å herse med meg, men nå la de til "kom igjen! ta meg da! slå meg da!". men etter å ha trent et halvt års tid, og bygget opp en del muskler, slo jeg faktisk tilbake. det funka veldig bra. -mener ikke nødvendigvis at vold er løsningen på ting, men folk plukker ikke så lett på en fyr de vet kan skamslå dem. jeg ble i alle fall ikke mobbet mer. problemet som oppsto da folk sluttet å mobbe, var at de ble redde meg i stede. jeg byttet ut drittslenging, til at folk ikke ville være med meg, fordi de var redde for at jeg skulle gå mental på dem, eller noe i den duren. så da gadd jeg ikke mer. bytta skole, og starta på nytt. ting ble bra.

kort sagt: mennesket er dømt til å være fritt. sliter man med å se meningen med livet, skap din egen mening. ønsker man seg noe mer, let etter noe mer. gjør noe. blir du mobbet, ta tak i problemet. føler folk legger seg for raskt ned. det finnes ingen magisk løsning. selv syntes jeg ikke det er feigt å ta selvmord, men tror ikke lengre det er noen god løsning. hva enn problemet som fører til selvmord måtte være, er det så mye mer enn bare det som vil forsvinne. faktisk vil jo alt forsvinne, hvis det ikke skulle finnes et liv etter døden så klart.