Ethvert menneske og enhver kultur, fortidig som nåtidig, har måttet forholde seg til sine omgivelser. Landskapet mennesket bebor må forklares, enten det er gjennom vitenskap eller gjennom myter og besjeling av planter, dyr, elver, sjøer, stein, fjell og trær. Det virker umulig å skulle kunne eksistere i en verden man ikke kan forklare. Overgangen fra primat til menneske (eller fra dyr til menneske), forklares ut fra "consciousness of death" og menneskets forståelse av sin egen forgjengelighet. Behovet for ritualer og religiøsitet springer altså trolig ut fra en forståelse av død og begrenset tid. Man har f.eks. funnet pollen og oker i Blombos cave i Sør Afrika og tolker dette som et svært tidlig tidspunkt i menneskets utvikling på ritualer forbundet med døden. Videre har det utviklet seg et ønske om å forstå, men ikke minst å kunne påvirke verden rundt seg. Vi har i all hovedsak vitenskapen som grunnlag for vår verdensforståelse, mens fortidige kulturer forklarte verden de levde i på andre måter, gjennom myter. De aller fleste av oss kjenner til deler av den norrønn mytologien og husker kanskje hvordan f.eks. torden og lyn blir forklart som gnistene og lyden av vognen til Tor som kjører over himmelen.

Bergkunst tolkes derfor ofte enten som en forhistorisk fremstilling av den kosmologiske og mytologiske verden menneskene levde i, eller som ledd i sjamanistiske ritualer der sjamanen benyttet seg av bergkunsten som portaler inn til åndesfære der han/hun kunne kommunisere med åndene for å dra nytte av deres hjelp til å forbedre levevilkårene i den menneskelige sfæren. David Lewis-Williams, en sør-afrikansk arkeolog og berkunstforsker, mener å kunne lese i bergkunsten tegn på såkalte entoptiske fenomener. Entoptiske fenomener deles i tre faser, og bygger på at sjamanen gikk i transe, enten ved hjelp av inntak av rusmidler eller monoton musikk, dans eller på andre måter. I den første transefasen ser man (dette vet man gjennom eksperimentell arkeologi og ganske sikkert et utall ganger på 60-tallet) var "grids" eller geometriske mønstre uten spesiell form. Den andre fasen er dominert av linjer og bølger, ofte tolket som slangelignende vesner, soler og mykere linjer mens den siste fasen er dypere og dominert av dyr og ofte transformasjon. Sjamanene vil oppleve en følesle av å dele seg med dyrene og altså gå inn i en annen sfære, der han/hun ER et dyr. Alle disse fasene hevder Lewis-Williams å kunne lese i bergkunsten. Derfor blir ofte bergkunst tolket som portaler og hjelpemidler for å kommunisere med åndeverden. Det er viktig å påpeke, forøvrig, at det slett ikke er en nødvendighet å innta rusmidler for å oppnå dyp transe, og det er også kjent gjennom etnografiske studier at ikke alle sjamanistiske kulturer (f.eks. i afghanistan, pakistan og india såvel som nepal) ikke benytter seg av noen form for transefremkallende stoffer.

Dette er forøvrig ikke den eneste tolkningen av ristingener. Vingen i Sogn og Fjordane, nordens største helleristningsfelt, er blitt tolket som et "kart" over skaperenes oppfatning av kosmologi og mytologi, der transe og sjamanisme ikke oppfattes som en nødvendig faktor i produksjonen. Forøvrig tolkes ristningene, såvel som berget selv, som portaler inn i en annen verden og ristningene selv ofte som hjelpemidler for å "binde" og beherske en vill natur.

Meget ofte må og bør bergkunst sees i forhold til både mediumet de skapes på (berget, huleveggen eller steinen) såvel som landskapet de produseres i.

Man kan si at fellesnevneren for forståelse av de rituelle sidene av bergkunst er et ønske om å forstå og påvirke landskapet og naturen mennesket befinner seg i. Selvsagt vil det mytologiske innholdet i ristningsfeltene endre seg når man forflytter seg både i tid og landskap, men kan kanskje forstås gjennom enkle menneskelige funksjoner som behovet av å kunne orientere seg i en verden vi i dag forklarer ved hjelp av vitenskapelige metoder.

Dette var muligens en avsporing, og jeg beklager hvis det oppfattes slik.