Nærmeste jeg har vært en nær døden opplevelse var når jeg var i Tyrkia i ei alder av 6 år. Jeg, min far og en kompis av han hadde dratt til stranda, de hadde lagt seg i sola på stranda, jeg la meg på en flytemadrass ute i havet. Jeg klarte da å sovne etter en stund og var kommet et godt stykke ut før jeg våknet, og fikk selfølgelig panikk.

Dermed falt jeg av flytemadrassen og ut i det dype vannet. Som en liten notis vil jeg nevne at jeg ikke var svømmedyktig for fem flate øre og sank rett til bunns. Men før rett før jeg jeg kunne ta i bakken med føtterne klarte jeg å sperre opp øynene og se meg omkring. Jeg så hvordan bølgene ovenfor meg påvirket synet mitt på bakken, jeg så hvordan solen skinte gjennom alt vannet og på en måte gjorde det hele diffust. Og selv om jeg var kansje en meter under vann, var jeg helt og totalt rolig. Jeg nøt bare synet av havet, sola og sandkornere som spilte sammen.

Det var kansje den eneste gangen jeg har vært helt og totalt "in peace with myself".

Jeg husker ikke selv at jeg ble reddet, men kompisen til fattern hadde hoppet uti da han så at jeg ikke lå på flytemadrassen lengre. Akkurat hvor lenge jeg var under vannet vet vi ikke den dag i dag, og jeg klarer ikke åpne øynene under vann.