Mange nevner hvilken tilhørighet de har trosmessig før de uttaler seg. Dette er ganske interessant, fordi oppfatningen om ekteskapet tror jeg kan henge mye sammen med virkelighetsoppfatningen man har. Man kan dele folk inn i to grupper:

1) Man tror på kjærligheten som et overmenneskelig begrep.
2) Man tror på kjærligheten som en biologisk mekanisme.

Velger man å tro på høyere makter, er terskelen for å hengi seg til institusjoner som ekteskapet mindre, fordi man allerede er komfortabel med tanken om at en overmenneskelig kraft - ’skjebnen’ – har en forutbestemt plan om hvordan livet skal utspille seg. Ekteskapet symboliserer da troen på dette overmenneskelige, hvor kjærligheten erstatter skjebnen som veiviser.

Er menneskesynet biologisk, velger man bort ekteskapet fordi man anser den tilsynelatende kjærligheten utelukkende som resultatet av kjemiske prossesser i hjernen. Troen på ’ekte kjærlighet’ i denne gruppen er mindre, og evigvarende relasjoner kan virke som en virkelighetsfjern, urealistisk tanke. Årsakene til at så mange ekteskap ikke holder livet ut, tror jeg er egoismen som råder generelt i samfunnet. Mennesker flest nekter å se seg selv i en større sammenheng, og lever i illusjonen om at de selv er hovedattraksjonen i livet deres, og at statistene og medskuespillerne er uten betydning. Man bryter da med selve grunnpillaren i ekteskapet, og å inngå ekteskap blir da som å signere forholdets undergang.

Å velge å elske utover en selv handler om mot – om viljen til å oppgi ens egne behov til fordel for andres, og uselvisk vie livet til partnerens vel og ve. Man selger på en måte sjelen til et annet menneske ved å inngå ekteskap. Skal ekteskapet lykkes, må man derfor være tilnærmet blottet for egoistisk tankegang. Klarer man ikke det, får man en viss autoritær rolle ovenfor ektefellen, og kjærligheten settes til side for simple formaliteter.

Ekteskapet blir som en livets dagbok, hvor ens kreative utfoldelse begrenses av virkelighetsoppfatningen ens. Man leve uten troen og gjøre et tafatt forsøk på å trosse fysikkens lover man så blindt stoler på, og prøve å skape noe større enn en selv - å skape energi ut av ingenting; eller man kan la kreativiteten og åpenheten råde og la kjærligheten være en hjelper til selvutvikling og innsikt i mennesket.

Meningene mine er ingen fasit, men hvilket liv har man hvis man lever uten troen? Uten den smeltes lekenheten, nyskjerrigheten, spenningen og alle de som detaljene som knytter en sammen sammen i en oppblåst, teknisk term – og er dømt til å mislykkes. Jeg opplevd det jeg liker å kalle ekte kjærlighet, og jeg har mistet den, men jeg gir ikke opp håpet. Jeg tror på en mening i livet, og den ligger for meg i å elske andre mennesker ubetinget, det være seg i form av en enkelt person eller menneskeheten som helhet.

Hvilken gruppe man ender i bunner i hvilke erfaringer man har og hvordan man velger å takle dem med bakgrunn i ens egen tro. Jeg tar foreløpig ikke noe standpunkt selv, men håper og tror at jeg vil finne den store kjærligheten igjen. Om jeg velger å inngå ekteskap med vedkommende får tiden vise. Jeg holder iallefall alle dører åpne