Jeg har aldri vært bruker av noen andre stoffer enn alkohol å det har da ikke vært snakk om missbruk..

Men jeg kjenner meg godt igjen i de opplevelsene du skildrer for jeg har vært der selv.
Dette er noe jeg kjenner som depresjon, de fleste forbinner dette med selvmordstanker og tristhet for ikke å nevne stereotypen ''Emo''

Jeg for min del var som deg, jeg gikk ifra å være sprudlende, kreativ og full av masse meninger.
Men sakte forsvant alt dette, jeg merket ikkenoe til det selv men plutselig var ingenting viktig lenger.

Jeg brydde meg kort sagt ikke om noen verdens ting, jeg så ingen mening og ble derfor fullstendig passiv å uinteresert.
Lite kontakt med venner og familie er også noe jeg opplevde.

Dette fortsatte i noen år, dag ut og dag inn i en meningsløs tilværelse jeg taklet ved å sove meg igjennom det meste av den.
Inntil en dag da ett familiemedlem begynnte å få øynene opp for hva som skjedde med meg.

Dette familiemedlemmet overtalte meg til å gå til legen.
Der fikk jeg diverse spørsmål om hvordan jeg følte meg, hva jeg tenkte og lignende, å det hele endte med at jeg ble bedt om blodprøve.

Dette var noe jeg ikke likte siden jeg har hatt reaksjoner (Kvalme, svimmelhet og kaldsvetting) på blodprøver siden barndommen, så jeg spurte om vi kunne ta det en annen dag, dette var i orden å jeg fikk ny time.

Men den kommende tiden skjedde det saker og ting, Hodet mitt våknet igjen, den gammle trassen og utrolig nok kynismen kom tilbake og reddet meg ut av situasjonen.

Jeg dro tilbake til legen med ny livsenergi og overbeviste han om at jeg nå var i orden, jeg forklarte også det bildet jeg da hadde dannet meg om det som hadde skjedd.

I ettertid ser jeg på depresjonen som en slags parasitt, det er noe som festet seg og sakte endret meg til noe jeg ikke er.
Det virket helt naturlig for meg når jeg var i det, akuratt som at det var en normal utvikling av personligheten min.

Jeg har ikke hatt noen tilbakefall siden den tid og lever ett forholdsvis lykkelig liv, jeg har visse problemer, men det har jo alle.

Dette ble en lang uoversiktelig respons på tråden din men jeg håper i det minste 1 menneske der ute får litt utbytte av den

Dette med angst for å få i butikker (offentlige steder) er derimot noe jeg ikke kjenner meg igjen i.
Men med ett psykisk problem kan fort ett annet melde seg så dette kan være fobien nevnt ovenfor.

Uansett vil jeg anbefale og oppsøke profesjonelle med mindre du tror du kan komme deg ut av problemet på egen hånd, dette gjelder både fobien og det jeg tolker som en depresjon.

Jeg ønsker deg lykke til og håper alt går greit
Jeg er også åpen for spørsmål om du ser etter andre fellesnevnere eller lignende.