Jeg fortalte mine foreldre at jeg hadde røykt hasj en stund, og deres reaksjon var mildt sagt negativ.
Pappa ble regelrett sint, mens mamma brøt sammen i tårer og lurte på hva hun hadde gjort feil som mor som hadde ført til at hennes førstefødte hadde blitt en lovbryter og rusmisbruker (hennes ord, ikke mine).
Etter den reaksjonen leverte jeg en historie om at jeg hadde sluttet i november (jeg slapp bomben i januar), og lovte dyrt og hellig og holde meg unna det. Et løfte jeg ikke hadde noen interesse av å holde, pga. det forholdet jeg har til stoffet. Jeg ser rett og slett ingen grunn til å slutte.

I senere tid har jeg prøvd å så vidt nevne tema, for å kanskje få de til å skjønne at det ikke er så farlig som de tror. Men hver gang blåser taket av huset, så jeg velger å holde kjeft for fremtiden.

Når det kommer til venner er jeg ganske åpen om det. Jeg tror samtlige som kjenner meg bedre enn 'på nikk' vet at jeg har et forhold til hasj.
Min bedre halvdel røyker ikke selv, men har ingenting imot det heller, siden hun ikke synes det forandrer den jeg er, og hun unner meg det.

Så, hva kan jeg si... Foreldre kan være kjipe greier. Øverli beskrev dette som generasjons-snøftet. Den reaksjonen foreldre gir når de skjønner at barna deres lever sitt eget liv, og det kanskje ikke helt møter deres standard.

Men nå skal jeg ut og nyte en fin cone på verandaen, siden det er sol i Bergen i dag.
Take care lads and lassies