De fleste rundt meg vet at jeg har vært borti diverse rusmidler, og de aller fleste har ikke vært forståelsesfulle i det hele tatt. På den måten har jeg fått 'luke' ut de vennene som kanskje ikke er interessante for meg i det hele tatt, men det etterlater meg med en dårlig selvfølelse - spesielt når enkelte mennesker har snakket om meg som "ei jente som hadde så mye potensiale", og at jeg kunne "virkelig blitt noe". Men på den andre siden har jeg en håndfull venner som viser forståelse og aksept, noen bruker rusmidler selv, andre ikke. Det viktigste er at jeg ikke trenger å forsvare og justifisere bruket mitt.
Foreldrene mine har reagert forståelsesfult men negativt; etter at jeg fikk en bot i fjor sommer og et døgn på glattcella.

Jeg er forsovidt ikke så veldig åpen om det, snakker ikke stort om det med mindre noen spør og graver.