Jeg har på en måte prøvd og vært litt småærlig om rusenbruken min ovenfor mamma. Det hele begynte med at jeg ble tatt for å røyke hasj. Hun ble veldig skuffet over at sønnen hennes drev med det. Hun var sur og sint, og jeg prøvde og forklare at man ikke blir narkoman selvom man røyker litt, men hun er en av dem som tror at man ødelegger livet sitt hvis man tar en joint i ny og ne. Tiden gikk og jeg fortsatte og røyke, mens jeg samtidig prøvde og overbevise henne om at hasj ikke er såå farlig. Mamma har blitt oppvokst med en alkoholiker som far og bror, så det var vel som å snakke med en vegg som var frekk tilbake.

Så siden ting var som det var, at hun ble skuffa og lei seg hver gang jeg ble tatt. Så prøvde jeg selvfølgelig og holde det skjult, både for hennes skyld og for at jeg ikke skulle få kjeft. Så noe spesielt åpen har jeg aldri vært, selvom jeg faktisk prøvde en liten periode. Av familie så er det bare mamma og søstra mi som vet det 110% sikkert. Resten har jeg alltid nekta for. Og selvom det er teit og juge så mye som man må gjøre så synes jeg det egentlig er best, for og prøve og ha et bra forhold i familien. Noe som ikke hadde gått hvis jeg var åpen ovenfor min familie.

Av venner og folk jeg har møtt så har jeg egentlig alltid vært ærlig. Alle jeg hang med og kjente drev med stoff selv så.

Men nå har jeg slutta, og jeg tror ikke jeg kommer til å nevne at jeg har brukt stoff tidligere til noen som helst. For jeg føler at man blir veldig fort dømt og at mennesker distanserer seg fra deg hvis man har den fortiden jeg har. -Hvis det tilfeldigvis dukker opp i en samtale kommer jeg enten til og juge helt, eller dempe det hele ned litt.