Her var det mye å ta tak i, og jeg har ikke så god tid nå, om jeg orker det, kan jeg ta tak i enkelte punkter senere.
Jeg må bare hamre litt på dette med hva vi opplever som negativt og positivt.

Om vi ser på universet som absolutt objektivt, så kan ingenting som skjer være negativt eller positivt, det kan bare være ting som skjer. Det er vi, menneskene som har satt agendaen for hva som er bra å oppleve og hva som er dårlig - ut i fra dette har vi skapt den kulturen (samfunnet) vi befinner oss i den dag i dag.

Om vi tar for oss buddhistisk lære, eller hinduistisk, altså ideén om reinkarnasjon, så snakker vi om en helhet vi alle er en del av, og veien (livene) til vi blir gjenforent med denne enheten.
Om denne enheten er reell, så innebærer det den samme type objektivitet som vi kan tilegne universet, ingen av komponentene i enheten kan erfare negative eller positive kvaliteter, det kan bare skje ting, det er altså i vår kulturelle bevissthet at vi gjennomgår kriser eller gleder.

Jeg liker (og det er kanskje kontroversielt, men en dog) derfor å si at valget er opp til oss hvorvidt det som skjer er ønskelig eller ikke ønskelig. Alle mennesker har punkter i livene sine som de vil definere som sine værste og beste, men hadde det ikke vært for de punktene som var ille i livet mitt, så ville jeg ikke skrevet dette - jeg ville ikke vært den jeg er i dag, og jeg liker faktisk den jeg er i dag, hadde jeg derimot ikke gjort det ville jeg stilt meg selv spørsmålet, hva er det jeg ikke har i livet mitt som jeg helst skulle hatt.

Det jeg sier, er ikke nødvendigvis at vi ikke skal fokusere på nuet og tenke at dette øyeblikket snart er borte, det tror jeg ikke er spesiellt sunt, ettersom vi befinner oss på dette nivået av eksistens. Men jeg tror vi kan (og jeg gjør dette ofte) være takknemelige for der vi er nå, fordi det er en prosess mot der vi kommer til å være. Det tror jeg er veldig viktig å huske på, uansett hva det er man har opplevd.

Jeg er veldig glad for de tingene jeg har gjennomgått i livet mitt, fordi de har gjort meg sterke, jeg tror ikke jeg er noe overmenneske av den grunn, fordi det er alltid rom for forbedring, og det er derfor jeg tror at selv den værste psykiske sykdom ikke skjer uten grunn, men er viktig for individet, men også for kollektivheten.