Etter å ha lest gjennom, "Til dere som vil teste speed" posten til DonVito, ble jeg inspirert til å uttrykke mine egne frustrasjoner og tanker. Jeg ser at forumet kanskje kan fungere som en ventil for å lette på trykket. Og jeg håper å oppnå akkurat det.

Jeg er nok ikke en skribent av samme kaliber som DonVito. Og jeg kommer til å være litt mer vag i utrykksformen. Men jeg skal gjøre mitt beste for å skildre hva som plager meg og med det, forhåpentligvis klare å formidle noen ord som vekker empatien hos enkelte. Det er kanskje greit å presisere at det ikke er sympati jeg er ute etter.



Jeg tenkte å begynne med å fortelle litt om meg selv. Jeg er en ung mann i begynnelsen av tjueårene, som sliter med en stadig mer overveldende personlighetsforstyrrelse. Jeg har egentlig alltid vært kjent som en gledesspreder på skole og i jobbsammenheng. Med en stor porsjon selvironi og en lun humor, har jeg aldri hatt problemer med å få nye venner.
Men i skyggen av personen alle kjenner meg som, skjuler det seg et onde, som drar meg lengre og lengre vekk fra virkeligheten. Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg, men jeg klarer ikke lengre å ta kontakt med familie og venner. Noe som har gjort meg gradvis mer og mer isolert. Og med det følger en skam og utilfredshet som stadig eskalerer. Det blir rett og slett vanskeligere å ta kontakt. Jeg som tidligere har vært full av kreativitet og meninger i øst og vest, er blitt redusert til et trangsynt, sært og vanskelig menneske. De positive tankene forvitrer, sammen med ambisjonene jeg en gang hadde.

Bare en så simpel ting som å holde øyekontakten med andre mennesker er nå blitt en tidvis stor utfordring for meg. For noen år siden hadde jeg aldri kunnet forestille meg, at det å gå på butikken for å handle mat, skulle være noe å kvi seg etter. Det virker fortsatt absurd i mitt eget hode, men likevel er det et problem. De små trivielle ting i hverdagen som egentlig ikke er en utfordring for de fleste, er blitt problematisk å takle for meg. Og alt som kan utsettes, utsettes.
Jeg vet ikke om dette er det man kaller deprisjon, for jeg gråter aldri og aldri syns jeg synd i meg selv. Men jeg merker at jeg er på et annet følelsesnivå enn tidligere. Jeg blir mer og mer en fange av mitt eget sinn, og det plager meg.

Hvis jeg skal utdype hva jeg mener med et annet følelsesnivå, så mener jeg at hele spekteret av følelser jeg er i stand til å kjenne er snudd på hodet. Eksempelvis så mistet jeg nylig et nært familiemedlem til kreft. Jeg felte ikke en tåre. Samtidig kan ubetydlige ting som å gå tom for juice, virke som verdens undergang. Det er nok et velkjent fenomen blandt rusmisbrukere, at ting blir satt i et helt annet og egosentrisk perspektiv etter en stund. Når en over lengre tid har hatt kun èn tanke boltet fast i hjernebarken; "når får jeg neste fiks".

Jeg går konsekvent ikke inn på hvilke substanser jeg har tatt, for jeg ser ikke relevansen i det da jeg har vært nykter en periode nå. Og det er ikke dopet i seg selv, men heller ettereffektene av det som påvirker meg.

Kvaliteter som barmgjertighet, medmenneskelighet, hjelpsomhet og sympati blir idag etterlatt og satt i skyggen av det konkurranseinstinktet som regjerer i dagens samfunn. Da er det ikke lengre plass til beskjedne lett påvirkelige sjeler som meg. Noe som gjør det ufattelig vanskelig for meg å trè inn igjen i de oppvaktes rekker.

Jeg er fullstendig klar over at jeg utelukker mye, men er det noen som utifra det jeg skriver klarer å kjenne seg igjen? Eventuellt har noen gode råd kanskje? Jeg vet ikke helt hva jeg kan oppnå med å skrive dette her, men jeg merker at det var godt å få satt litt ord på ting. Og forhåpentligvis så vil dere småpjokker som leser dette, reflektere litt over konsekventikken ved det å dope seg.

Peace.


Mvh
En inspirert