På slutten 70tallet ble natt til første mai ikke ble forbunnet med russefeiring, første fullekule, flørting og morro, men med gateslag, kjepper og batonger og hærverk. Mye er anderledes siden da, det har kommet flere komunale fritids-tilbud, men de er i ferd med å forsvinne igjen. En vesentlig forskjell mellom 70tallet og idag er at nå har ungdommer datamaskiner og tv på rommet, vi reiser oftere og ting går generelt fortere. Kommunikasjon og underholdning er effektivisert og mere spennende. Fritidsklubbene sliter da med å dekke ungdommenes krav på spenning, og blir mindre populære enn før. Men å legge dem ned siden tallene ikke er så lyse som de kunne ha vært er noe av det dummeste politikerene kan gjøre, for da har ungdommene ingen andre steder å trekke til enn på gatene, hvor de blir umyndigjort som pøbler hvor enn de går.

Ungdommer har ikke lett for å akseptere umyndigjøringen de må gjennom daglig. Gode gamle gutte-streker blir hisset opp til umåtelige proposjoner av kommuneansatte som skal legge seg borti alt ungdommer gjør ved hjelp av politiets ressurser. I stedet for å prate konsruktivt og fortelle 'det blir nok kar av deg og, skal du se', så skal ungdomsarbeiderne trykke ned ungdommene med skyldfølelse og fiendtelighet, så de ikke skal 'tørre' å gjøre noe galt igjen, på samme måte som de har blitt behandlet etter lørdagens pågripelser. Det skal ikke være lov å drive litt gjøn uten å bli stemplet som problembarn og helst diagnosert og medisinert av psykriatikere. Ungdommene blir presset inn i båser, latterligjort av voksne og blir sett på som små barn. En 16-åring føler seg stor som et fjell, og når en vekter ber dem stikke hjem for de ikke har noe på kjøpesenterene å gjøre, så provoserer det så sterkt, hvorfor har ikke de den samme retten til å være der som alle andre? Og hvorfor skal ikke en 16-åring få lov til å ta sine egne valg, når de får hele ansvaret for å bestemme seg for en utdanning med mangelfull rådgivning på skolen, og må sette seg inn i kompliserte regler og vanskelige skjemaer? Og hvorfor skal ikke de få lov å være hvor de vil, uten å måtte bli presset rundt av brautende vektere og politifolk, og i tillegg våkne opp dagen etter for å lese i avise om hvor voldelige, farlige, late, slemme, dumme og generelt ufyselige de er.

Mange av Oslo's ungdommer er også invandrere, både første- og andregenerasjons. Disse møter en forferdelig dårlig behandling, ved at 'de voksne' snakker om dem som om de skulle være så anderledes enn de andre barna, hvor de diskuterer hvilke ord som kan brukes for en 14 år gammel jente fra pakistan. De fremmedkulturelle ungdommene har lite de skulle ha sagt, og får ikke den respekten og følelsen av likeverd de vil ha når stortingspolitikere står å bruker rasisme som sine egne politiske agendaer for å svartmale kolegaene sine. Ungdommene vil bare få lov til å leke med de andre barna uten å føle at de skal prise seg så utrolig heldig over at de for lov til det, for "Foreldrene dine er jo tross alt født i et annet land".

Oslo er en by som blir mer og mer påvirket av markedskreftene, mindre forretninger blir skviset ut for å gi plass til kjede-kiosker, boligmarkedet presser de med svak økonomi lengre og lengre unna sentrum. Markedskreftene får også lov til å leke med ungdommene så mye de vil, med latterliggjørende blader og reklame til ungdommen, som både er fordummende og provoserende for ungdom som måtte finne seg i å se at alt som blir lagd for dem bare handler om handelskrefer.

Mange av disse problemene er det overhodet ikke bare ungdom som må møte hver dag, også voksene mennesker. Men mange fler ungdommer sitter med et innesperret sinne over dette, hvor også følelsen av maktløshets rår. Når ungdommene da ser i nyhetene at ungdommer rundt om kring får utslipp for disse følelsene gjennom å sette fyr på søppelkasser, ved å troppe opp i gatene og si 'vi vil ikke kues, koste hva det koste vil', er det inspirerende, selvom de fleste synes det blir brukt gale virkemidler på filmene fra større europeiske byer. Og når det blir store ansamlinger med ungdommer på gatene som det har vært i romjula, og etter nyttår i Oslo, så merker man at den følelsen av maktesløshet mister litt grepet. Politiet viker unna, vi kan gjøre hva vi vil, nemlig å ta igjen på de som plager oss. Da blir terskelen til å ty til vold lavere, selvom de fleste av oss synes at vold er forkastelig ellers. Men nå er det vi som bestemmer.

Men mediene og talsmenn fra alt av organisasjoner nekter å vise forståelse for denne former for utblåsning, og det er forståelig, det er lenge siden de var ungdommer. Ingen som jobber med ungdom kan stå i avisen og vise forståelse for dette, da må man fort søke etter ny jobb. Blitz på en annen side, kan støtte dette, fordi de måtte kjempe mot det samme på 70- og 80tallet. Poenget mitt her er at om noen har et håp om å bli kvitt det raseriet som finnes i demostrantene rundt opptøyene i Oslo, må man begynne å ta dem på alvor, og ikke skrive nedsettende om dem i avise som om de skulle ha vært en gjeng primitive kjøtere og pøbel. Om alle de store avisene skal sitte på sin høye hest og skrive overdramatisk tull som 'dette er midtøsten i Oslo' og hause opp møkk som det for å omsette mer, så kommer ingen til å ville prøve å forstå oss (demonstrantene) og ingen vil gå i konstruktiv dialog. Ungdommer må taes seriøst, ellers vil vi bare fortsette å vise hvor sinte vi er!

Vi er mange, vi er sinte, og det vi har er bare vårt.

og til de som er uenige, fuck the lot of yah.

vil i samma slengen sitere mr.T som sier omtrent det samma som det jeg skrev her; http://oslopuls.aftenposten.no/musikk/article139622.ece

jeg skrev det tilogmed FØR jeg så den artikelen! wow