Israel lyver ikke)
Det denne saken handler om, er at Israel helt siden staten ble opprettet har blitt terrorisert (selvmordsbombinger på israelske busser, kjøpesentre o.l)og nå forsøker å uskadeliggjøre den trusselen som hindrer millioner av Israelere å leve i trygghet i sitt lille land.

LØGNER. De sier det jo til og med på nrk-nyhetene hver dag: HAMAS HAR BRED OPPSLUTNING BLANDT FOLKET.. og det gjelder ikke bare nå som "alle" hater israel.. det er en grunn til at hamas er folkevalgt

"Den 10. april 1948 kjørte sjefen for den internasjonale Røde Kors-delegasjonen i Palestina inn i en liten arabisk landsby utenfor Jerusalem. Han ble mottatt av en komitè fra en jødisk organisasjon som ble kalt Irgun.

"Alle var ganske unge, noen bare tenåringer. Både mennene og kvinnene var væpnet til tennene med revolvere maskingevær og håndgranater. De hadde til og med hoggerter i hendene, og noen av dem var ennå blodige. En vakker ung pike holdt hoggerten sin fram for meg og jeg så at det ennå dryppet blod fra den. Hun viste den frem som et stolt trofè"

Det er alltid farlig å komme uforvarende over noen som utfører en grusom handling. Jawues de Reynier hadde vært heldig kvelden før og hadde kommet seg helskinnet ut. Nå kunne han legge fram en offisiell Røde Kors-rapport om hva som hadde skjedd i landsbyen Deir Yassin.

Irgun-kommandantene forklarte - enkelt og greit - at de var i ferd med å gjennomføre en oppryddingsaksjon. Røde kors represenetanten gikk inn i et av husene.

"Jeg fant flere lik. Her hadde oppryddingen foregått ved hjelp av maskingevær og etterpå med håndgranater. Den var blitt avsluttet med kniver, det var lett å se. Det så likedan ut i de andre rommene. Idet jeg skulle til å gå, hørte jeg noe som liknet et sukk. Jeg så etter alle steder, løftet på kroppene og til slutt fant jeg en liten fot som ennå var varm. Det var en ti år gammal pike, stygt tilredt av en håndgranat, men fortsatt i live. . . overalt så jeg det samme forferdelige synet."

Til sammen var mer enn 250 menn, kvinner og barn blitt slaktet. De overlevende var på grensen av hysterisk sammenbrudd på grunn av sjokk og sorg, men fikk fortalt de britiske myndighetene om det forferdelige som hadde skjedd. Familier var blitt stilt opp og skutt ned i et regn av maskingeværkuler, unge piker ble voldtatt, en gravid kvinne ble først slått ihjel, og deretter sprettet morderen opp magen hennes med en lang kniv. En pike som forsøkte å redde det ufødte livet fra morens mage, ble skutt ned.

Noen av Irgun-kommandantene skar offrene sine til døde med sylskarpe hoggerter. Ale dette ble nøye opptegnet av britiske myndigheter helt ned til de minste detaljer, slik de ble observert av assisterende generalinspektør Richard Curling.

Alt tyder på at massakren i Deir Yassin ikke var, slik mange av apologetene hevder, en utilgivelig men isolert handling, et grusomt sidesprang eller en plutselig og uforklarlig oppflammin av fanatisme som må veies mot de "arabiske hordenes" ville eksesser og som derfor bør henvises til historiens fotnoter.

I Virkeligheten var det ganske annerledes. Erobringen av Deir Yassin var en del av en nøye utformet strategi. Massakreringen av uskyldige var et av de elementene som gjorde at strategien lykkes. Terrorren var med på å sikre den sionistiske drømmen slike den var blitt formulert av Herzl femti år tidligere.

Selv om de sionistiske lederne offentlig tok avstand fra overgrepene, gjorde de ingenting for å få tak i eller straffe gjerningsmennene, noe som ikke hadde vært det minste vanskelig. Enda viktigere er det å legge merke til at aksjonen mot Deir Yassin ble støttet av sjefen for Jerusalem-avdelingen til Haganah, den offisielle militære delen av sionistbevegelsen. Han skrev:

"Jeg vil gjerne understreke at å erobre og holde Deir Yassin er et av leddene i vår generelle plan. Jeg har ingen innvendinger mot at dere setter planen ut i livet, under forutsettning av at dere også greier å holde landsbyen."

I en vurdering av det slaktehuset mennene hans hadde gjort Deir Yassin til, skrev Menachem Begin (lederen for Haganah i Jerusalem) seinere:

"Alle steder i landet var araberne påvirket av utrolige historier som "de sionistiske morderbandene". Etter Deir Yassin ble de grepet av panikk og begynte å flykte i store skarer. Denne flukten utviklet seg snart til å bli en vanvittig, ukontrollert massebevegelse."

En måned seinere ble staten Israel proklamert i Palestina, et land som var "renset" for sin arabiske befolkning.

Sionistene hadde ikke kastet bort de ti årene som ledet opp til dette øyeblikket. Det arabiske opprøret hadde i stor grad hjulpet til med å klargjøre og forenkle deres strategi. Infiltrasjonspolitikken - stadig å kjøpe opp mer og mer jord og å plassere flere og flere innvandrere på den - var en av hovedårsakene til "urolighetene". Det arabiske opprøret hadde gjort det helt klart at Palestinas innbyggere bare med makt kunne tvinges til å overgi landet sitt. Sionistene var ikke seine om å trekke den logiske sluttningen av dette. Joseph Weitz, som hadde hovedansvaret for den sionistiske koloniseringen, betrodde seg til dagboken din:

"Oss i mellom må det være klart at det ikke er plass for to folk i dette landet . . . vi vil ikke oppnå vår målsettning om å bli et uavhengig folk hvis araberne forblir i landet."

På grunnlag av dette trakk han den skremmende men uungåelige konklusjonen at det nasjonale jødiske hjemmet måtte frigjøres fra de araberne som så ubeleilig allerede befolket det.

"Det fins ingen annen løsning enn å forflytte de araberne som bor her til nabolandene. Og vi må forflytte alle, ikke bare en landsby eller to. Ikke en eneste familie må bli igjen."

Denne visjonen slår en som ganske fantastisk når en har i mente at de jødiske innvandrerne i Palestina i 1940 bare utgjorde 30 % av befolkningen og at 95% av jorda fortsatt tilhørte araberne.

Målet gav midlene: en strategi som ikke ut på å overta mest mulig av jorda, om nødvendig med makt, ble fastlagt. I årene fram mot 1939 utviklet Det Jødiske Nasjonalfondet en sofistikert taktikk ved oppkjøpet av arabisk land. Til å begynne med ble nesten all jord overlatt til immigrantene slik at de kunne etablere seg. Men selv på dette tidspunktet, i følge Abraham Granott, tidligere formann for fondets styre:

". . . anstrengte fondet seg for å unngå at de nye koloniene ble isolert, i og med at dette kunne komme til å hindre en glatt og sikkert utvikling i framtida. I stedet forsøkte vi å etablere grupper av nybyggerkolonier, et slags skjelett av jødiske distrikter. . ."

Ved å følge konturene til dette skjelettet ble det seinere mulig å trekke opp grensene for den jødiske staten. Etter som motstanden mot den jødiske innvandringen ble mer intens begynte sionistene å opprette nybyggerkolonier

". . . i områder som hadde militær verdi, enten fordi de kunne beskytte allerede eksisterende eller framtidige jødiske kolonier derfra, eller fordi de ville gi kontroll over kommunikasjonslinjer . . ."

. . .

Det ar en glimrende strtegi, planlagt med den største grad av forutseenhet. Men den krevde nok et element, nemlig midelene som gjorde det faktisk mulig å kjempe en "frigjøringskrig" slik at skjelettet kunne gjøres om til en stat.

Så tidlig som i 1933 fant en av de mer moderate sionistiske lederne at den logiske konsekvens av målsettningen om å sikre en jødisk stat i Palestina, var at det måtte skje med vold.

Ifølge Chaim Arlosoroff, som var sjef for den politiske avdelingen av Jewish Agency, ville realiseringen av sionistenes målsettinger kanskje kreve en periode der den jødiske minoriteten utøvde et revolusjonært styre.

". . . og i denne perioden må styringen av statsapparatet, administrasjonen og hæren ligge i hendene på mindretrallet for å hindre at vi blir dominert av den ikke-jødiske majoriteten og for å undertrykke muulige opprør mot oss."

Dette var egentlig et forslag om et sionistisk statskupp i Palestina, og ikke unaturlig ble det framsatt i et privat brev til Chaim Weizmann. Han fortsatte imidlertid å understreke at det jødiske nasjonalhjemmet i Palestina skulle grunnlegges med fredelige midler.

I henhold til denne fredelige politikken fordømte den sionistiske organisasjonen gang på gang de jøder som på egen hånd gjennomførste hevnaksjoner mot den arabiske geriljaen som nå og da kom ned fra fjellene for å svi av avlingene deres eller snikskyte mot nybyggerkoloniene deres. Disse jødene benyttet seg av ganske voldsomme metoder. De plasserte f.eks. bomber på offentlige steder hvor de visste at araberne samlet seg. En eksplosjon på det arabiske markedet i Haifa drepte hele femtifire mennesker, hvorav femtitre var arabere. Scenen skulle senere bli vanlig: Forvridde kropper, groteskt sammenfiltret med frukt og grønnsaker og knuste markedsboder, mens en blanding av blod og saft sildret i rennesteinen.

Det hjalp ikke at mange av jødene i Palestina mislikte slike individuelle aksjoner sterkt. Aksjonene presset dem sakte men sikkert mot en militær løsning. I begynnelsen hevdet den sionistiske bevegelsen de ikke-voldelige prinsippene i Havlaga-politikken. . . . Videre var det nå klart at det var en uløselig konflikt mellom på den ene siden Havlaga og på den andre siden sionistenes ønske om en egen stat. Selv om menn som Jabotinsky, lederen for den militante fløyen, en gang skal ha sagt: "Jeg kan ikke se at det er særlig heroisk eller at det fører noe godt med seg å skyte en arabisk småbruker i ryggen der han rider på sitt esel...", så gikk han til slutt med på å benytte nettop en slik taktikk. Og denne mannen var også klar over at med slike aksjoner "er det ikke bare vanskelig å påstå at det er de skyldige som blir straffet, i de fleste tilfellene er det rett og slett umulig" Han så ganske klart at valget stod mellom å "la gjengjeldelsen gå utover en fiendlig innstilt befolkning, eller ikke å gjennomføre gjengjeldelsesaksjoner i det hele tatt". Han gikk inn for gjengjeldelse.