To ting her jeg har tenkt over litt:
1) Den lille pausen fra man har fått spørsmålet/påstanden e.l. til man svarer. For min egen del merker jeg at jeg blir litt ufokusert fordi jeg må fokusere på å finne riktig svar, slik at jeg "glemmer" å fokusere på hvordan jeg oppfattes av andre. Noen sekunder etterpå kommer jeg gjerne på at jeg må se ut som jeg mener det jeg skal si, men da er det ofte for sent (ihvertfall hvis personen jeg snakker med er litt observant) og jeg har avslørt usikkerheten min.

2) Det med at man blir veldig hyggelig etter man har løyet for noen. Jeg tror personlig at det har med samvittigheten min å gjøre - jeg har dårlig samvittighet fordi jeg løy, og vil rette det opp ved å være hyggelig mot personen. For min del har det ofte fungert å avslutte samtalen veldig kaldt, slik at alle parter blir sittende igjen med en kjip følelse - du, fordi du løy og motparten fordi den anklagde deg for noe du tydeligvis ikke hadde gjort. Det er kanskje ikke ultimat at alle blir sittende igjen med dårlig samvittighet men hvis man virkelig ikke vil fortelle sannheten kan det være en løsning.