Du nevner mye interesannt her, og formidler krasse meninger. Du sier selv du er lei idioter som tror at anarkisme er gjennomførbart, men du er ikke alene om å være lei. Selv er jeg lei idioter som sier at det IKKE er gjennomførbart. Og det er bra at du ytrer dine meninger, det er en rett jeg unner deg som alle andre. Og når du sier, med at anarkisme er et nærmest religiøst-aktig tankeeksperiment, så skal jeg ikke kverulere. Men for meg er det mer også, for meg er det min tro og mitt håp for meg og mine.

Det ser ut til at du har misforstått meg litt, for jeg har aldri kalt noen av disse historiske personene anarkister. Som jeg utbroderte i samme setning i mitt forrige innlegg, så kalte jeg disse personer bærere av tanker som kan identifiseres som anarkistiske. Og det er min mening, du ser tydeligvis noe helt annet når du leser filosofiene til Sokrates, men det er ikke det jeg ser. Et klart eksempel på at tekster som meninger kan tolkes ulikt. Jeg finner det også interesannt at du nærmes tar Sokrates i forsvar ved å forklare at denne karen var en svært ballansert og ordentlig person, men interesannte teorier og filosofier. Hvorfor tar du ham i forsvar? Opplever du at det faktum at jeg kaller han en historisk person som bar på teorier og filosofier som kan identifiseres som anarkiste som en krenkelse, eller som en frarøvelse av disse posetive egenskapene?

Jeg skjønner at du kanskje har et negativt ladd forhold til anarkisme når du må gå på en skole hvor du hver dag må lese at "borgersvin skal dø", signert en stor feit A, men det er og forblir langt forbi mitt ansvar. Jeg kan ikke stå for idéer tenkt ut av andre, ikke engang om de er signert med et anarkistisk tegn. Denne grafittien, synes jeg minner mer om "fjortiss-kommunisme", hvor antidiskriminering og likeverd står sentralt, men kun for venstresidens tilhengere vel og merke. Dette er overhodet ikke noe jeg personlig vil identifisere med anarkisme, om så det hadde vært signert med tusen anarkistiske symbol. For et symobls verdi ligger i den verdien det er tiltenkt av den som tenker noe om det. Jeg kan bare annta at det er fordi jeg har et helt annet forhold til fenomenet enn det du har, og jeg skal ikke si hvem av oss som har rett og hvem av oss som tar feil, det er for meg irrelevant i en diskusjon hvor man skal prøve å lære litt av hverandre.

Selv om jeg syntes det er flott at du utrykker deg som du ønsker kan jeg ikke nekte for at jeg blir en smule provosert når du måte besvarer mine seks punkter systematisk. Du besvarer tydeligvis ikke det jeg skriver, og det kan skyldes at jeg er dårlig til å ordlegge meg eller formulere meg, men la meg ta det en gang til:

1) Fly eller båt utvider mine muligheter til å bevege meg uten tvil. Men jeg er ikke interesert i å komme meg dit et fly tar meg, jeg er interesert i å dra dit jeg kan gå med mine egne bein og med mine egne tanker. At en transport tjeneste er et eksempel på kapitalistisk byttesystem er irrelevant, når faktumet står klart. Jeg kan ikke bevege meg i den friheten jeg er ment til å ha, så lenge en stat eller et politi har autoritet, eller i det minste illusjonen om autoritet, til å stoppe meg.

2) Historien viser mange feil, gjennom mine øyne ser jeg på det meste som desperate handlinger som illustrerer at idéen om styresmakter og systemer ikke fungerer slik de blir gjennomgørt idag, eller da de ble gjennomført i historien. Det er ikke et spørsmål om å sprenge mine egne fingre eller ikke, det er et spørsmål til å få lov til å være menneskelig å feile. Om man utsetter andre for farer vil naturlige lover i et ekte direkte demokrati avgjøre om du bryter balansen eller ikke. Ta fks. den typiske narkopolitikken: straff for å (i værste fall) skade seg selv. Kall det ikke å skade samfunnet å røyke fem gram hasj på en lørdags kveld, for det er lovene som tvinger polititet til å henge seg opp i bagateller som skader samfunnet, og frarøver det fra viktige resurser.

3) Hvorfor skal jeg stikke? Fordi jeg er uenig? Jøss. Verden hadde nok vært flott om alle som ikke var enige hadde dratt til "uenighetens land". Da kunne jo alle som var enige bare vært enige og hatt det bra. Men la meg spørre deg: er du enig i all Norsk politikk? Kan du fks. stille deg bak at Norges stat tar dine og mine skattepenger og gir 70 millioner i bistand til pelsindustrien? At tusenvis av mink og rev systematisk henrettes under grusomme forhold, for å gi samfunnet et overvudert luksus produkt? Eller at vi skal kysse ræva til en stormakt som USA og støtte deres reising av et våpenskjold som kan utslette en nasjon? VEL, hvis du er helt enig, flott. Men det er ikke jeg, og vår kjære grunnlov nevner ingen rett til å melde seg ut fra samfunnet. Du er som jeg tror du mener, fri til å emigrere, men dette kan aldri likestilles med at du er fri til å velge. Jeg er født her, jeg er ment for å bo her, og det er min rett som et individ av naturen og forbli her, uten å måtte gi makt til et organ som skader det jeg holder kjært. Siden du er enig i norges politikk, er du kvalifisert til å bli, og ikke bli plaget. Og når jeg er inne på det, så er det dette jeg mener med systematisk diskrimingering. Systemet planter forestillinger hos individene innad om hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt. Det være seg resultat av gammel kultur arv, eller politikk. Se på kvinnesituasjonen vår: om vi ikke er like ille som andre nasjoner så diskriminerer det norske arbeidsystemet kvinner. Og når jeg går ned gata, og holder i hånda til en gutt, og blir ropt skjellsord etter og trusler, fordi jeg selv er gutt, og skal tro på likeverd når noen av vårt lands representanter uttaler seg negativt om meg, og derfor planter frykt og fordommer hos en masse folk jeg skal forholde meg til, er det ikke ok. Og det ER diskriminering.

4) Når det gjelder leder, og hva du mener om det, så er det desverre irrelevant i denne sammenhengen. Norge er ikke et "anarkistisk" land, og jeg tror heller ikke at norge kan være et anarkistisk land. Jeg tror ikke nasjoner kan huse et balansert og konstruktivt samfunn, da hadde jeg slik jeg ser det ikke vært anarkist. Som jeg sa tidligere, og som jeg mener er mest relevant her er: Har jeg noen som helst gyldig forutsetning til å forstå konsekvensene mine ved et valg av ny regjering i et land hvor vi praktiserer demokrati kun hvert fjerde år og hvor gamle regler og forskrifter, eller press fra supermakter, nærmest forhindrer politikerene til å gjøre noe bra? Jeg vet ikke hvem disse politikerene er. Jeg vet hva de sier, men jeg kjenner dem ikke, så de kan aldri gi meg hverken ekte trygghet eller tillit.

5) Så du tror ikke på noe utover det rent fysiske? Hva med fornuften din, eller dine forutsetninger til å foretå moralsk ladde valg. Kan du ta på dette? I så fall, beskriv hvordan en fornuft kjennes ut, og hvordan den lukter. Og vitenskapen, med alle dens teorier og forklaringer, er ikke dette også å tro? Eller er kanskje du den eneste personen i verden som faktisk kan se og sanse nærveret av atomer og molekyler? Hva legger du i fysisk? Er ikke alt du vet egentlig bare noe du tror? Må ikke du også da tro på noe?

Jeg vil understreke at jeg ikke går til angrep mot deg, men du spør og jeg vil svare, og derfor signerer jeg og dedikerer denne posten til deg. Og om du synes at jeg er helt på jordet, og at jeg er helt åndsvak, så la meg hvertfall få understreke dette. Om anarkisme ikke er gjennomførbart slik du påstår, med like forutsetninger som meg for å påstå det motsatte, så synes jeg imidlertidig det er viktig å få si det at jeg i det minste tror at anarkister har en viktig plass i samfunnet slik det idag er utformet på godt og vondt, fordi hele den anarkistiske ånden belager seg på utfordringer av systemet, både utenfor seg selv og inni seg selv, og det er dette jeg oppriktig mener og tror at i den store helheten faktisk vil forandre verden til noe bra.

Fortsatt anarkistiske hilsener

EDIT: Jeg glemmte helt og kommentere vedlegget ditt, men jeg har lest det også. Jeg, til tross for at jeg anarkist, er helt enig i at det ligger i menneskets natur å stifte samfunn, og at disse samfunnene nødvendigvis vokser. Men hverken jeg, Sokrates, Rosseau eller Hobbes vet hva som er neste ledd i utviklingen. For å forklare det sånn, så ser jeg på menneskene og deres forhold til nåtidens samfunn som en del av en utvkling, hvor vi modnes og utvikler oss, og til slutt kommer til å innse at denne måten å leve på aldri kan være en løsning. Og jeg er sterk i min tro, akkurat fordi jeg har sett altfor mange eksempler på problematikker innad samfunn. Problematikker som jeg mener har sine røtter i fenomenet samfunn, og alle begrensningene (fysiske eller ikke) fenomenet medfører.