Om Israel fjerner murene og grensepostene, om de jobber mer for å utslette klasseskillet og forskjellsbehandlingen, og bruker mer ressurser på å skape harmoni og likestilling blant menneskene i landets grenser er man god på vei til seier for alle parter. Israel har klart mest makt og ressurser - stafettpinnen ligger i deres hånd. Hamas handligner er ofte grusomme, men om man presser en man for lenge, må man regne med at han snart begynner å presse tilbake.

Jeg har et inderlig håp om at hvis slike tilltak vedtas vil ikke lenger opposisjonsgruppene lenger ty til terrorhandlinger. Jøder og arabere levde i harmoni før, og jeg håper ikke at hatet har stukket for dypt, men en ting er sikkert: noe slikt vil ta tid. I og med at min mor er en av de første generasjonene jøder som faktisk ble født i Israel vet jeg i allefall at det å kaste utallige nyfødte generasjoner ut av landet heller ikke er riktig. Derimot fordømmer jeg sionistene som påstår landet er deres i Guds navn. Det virker som om det er for mange av disse i ledende politiske og millitære stillinger, og det burde det bli slutt på. Det sier seg vel selv at en som mener at landet er hans på religiøst grunnlag absolutt ikke burde ta beslutninger som omhandler fred og likestilling for de som bodde der før, når ting har utviklet seg slik.

En annen ting som provoserer meg er at den Israelske hær ligner mer og mer på Amerikanerene under Vietnamkrigen - og dette er Israelske veteraners egne fortellinger.

Bare for å brekke litt opp den litt håpløse måten denne diskusjonen har pågått til nå.

Og for de som påstår at jeg er urealistisk nå: hva er mer selvmotsigende enn å bekjempe raketter med raketter? Vi ser hvordan det har gått de siste 50 årene.