Alas, vi hadde begått den groveste synden av alle, vi hadde ikke gjort noe som helst med den, bare smuldra av noe støv og rørt det rundt i blandingen. Med nytt håp begynner spenningen å bygge seg opp igjen. I kveld prøver vi på nytt.

20:00

Klokka er igjen 8, og vi kjeder oss. Kompisen som skulle være med kunne ikke komme i kveld. Vi bestemmer oss for å ta med greiene ut istedenfor, en hybel som lukter brennende hasj hørest ut som en dårlig ide. Vi setter oss på en benk under taket ved en barnehage og tar frem sakene. Jeg fyrer lighteren under klumpen og begynner å varme den opp forsiktig, den tar fyr veldig fort, noe som vistnok skulle være et tegn på god kvalitet, lukter deilig gjør den også. Jeg tar klumpen og prøver å skrape av noe med neglene. Wow, heftig! Den er ikke hard lenger men myk og porøs, nesten som nybakte pepperkaker. Konsistensen er også helt annerledes, den er luftig og når jeg ser nærmere er den liksom krystallaktig. En ting vi merka dagen før var at vi så tobakken liksom brente rundt hasjen og ikke ville ta skikkelig fyr. Adskillig mer spente ruller vi jointen og fyrer opp

20:30

Jeg merker fort at ting er helt annerledes nå. Smaken er en totalt annen og røyken er mye tettere og lysere. Jeg tar noen skikkelig gode trekk og kjenner en varm og nummen følelse i kinnet som sprer seg rundt i ansiktet. Øynene begynner å svi og jeg får tårer, det er ikke akuratt en smerte, men mer en varm følelse lik den du får når du har feber. Jeg kjenner litt på følelsen, og registrerer at jeg har det ganke bra. Jeg føler meg faktisk veldig bra. Teit og småfnisete snur jeg meg mot Arne. Vi ler litt av hverandre og begynner å gå mot sentrum hvor vi har avtalt å møte han vi kjøpte greiene av. Vi går noen hundre meter før det plutselig smeller noe sykt.

Jeg mister total kontroll over tankene, jeg er ett helt annet sted, og på samme tid er jeg over alt. Alle detaljer og ting blir sterke, som om jeg plutselig tar på meg briller for første gang. Vi går der og ler av alt, jeg ler av at vi ler, jeg ler av tankene inni meg, og jeg ler av at alt er så fantastisk. Til slutt står vi midt på hovedveien og griner av latter.

Vi får roet oss ned noe og jeg nyter følelsen av tankene som går alle veier. Jeg begynner å snakke om noe, sporer helt av inni hodet, sporer av igjen, og så vet jeg plutselig ikke hva jeg begynnte å snakke om.



Mer kommer!.