Vel, på mange måter er det ille at du sprekker i ny og ne uten å fortelle det til den kjære.

Selv er jeg blitt svært så god til å overtale meg selv om at det jeg gjør ikke er galt. Alt er i den skjønneste orden, men det er bare noe jeg har innbilt meg så lenge at ja, jeg bryr meg ikke lenger.

Jeg har innsett for lengst at jeg har et narkoproblem, men føler meg ikke misslykket som individ av den grunn. Jeg tenker positivt og skjønner ikke hvorfor jeg skulle vært et mer miserablet individ enn så mange andre. Kanskje du bør prøve å tenke det samma? For det er faktisk sant. Nesten alle, om ikke alle har sine problemer.