Artist: Ayreon
Album: The Human Equation
Utgivelsesår: 2004
Sjanger: Prog Metal

http://image.allmusic.com/00/amg/cov200/drg300/g348/g34867fzop0.jpg

Tracklist
1. "Day One: Vigil"
2. "Day Two: Isolation"
3. "Day Three: Pain"
4. "Day Four: Mystery"7
5. "Day Five: Voices"
6. "Day Six: Childhood"
7. "Day Seven: Hope"
8. "Day Eight: School"
9. "Day Nine: Playground"
10. "Day Ten: Memories"
11. "Day Eleven: Love"
12. "Day Twelve: Trauma"
13. "Day Thirteen: Sign"
14. "Day Fourteen: Pride"
15. "Day Fifteen: Betrayal"
16. "Day Sixteen: Loser"
17. "Day Seventeen: Accident?"
18. "Day Eighteen: Realization"
19. "Day Nineteen: Disclosure"
20. "Day Twenty: Confrontation"

Først vil jeg bare si at dette er det beste konseptalbumet jeg noensinne har hørt.
Arjen Anthony Lukassen har her skapt et mesterverk av de få.

Dette albumet er stjernespekket med blant annet James LaBrie (Dream Theater) som "Me", Mikael Åkerfeldt (Opeth) som "Fear", Devin Townsend (Strapping Young Lad) som "Rage" og den dessverre litt ukjente, med likefult fantastiske Irene Jansen (Karma) som "Passion".

Mikael har i alle sine Ayreon utgivelser hentet inn mange personer som solister for å få følelsen av at dette er en historie han forteller.

Kort innføring i historien:

"Me" er ute å kjører bil i flott vær, men så går det galt i en merkelig bilulykke midt på en langstrekke uten en hindring i sikte. Dette fører ham inn på sykehus i koma.
Hver sang er en dag i "Me"s vei mot oppvåkning, og i hver låt må han konfrontere hans undertrykte følelser og meninger. Blant annet hans far.

Det er for meg vanskelig å trekke frem enkeltlåter siden jeg synes albumet må høres i en helhet, men jeg skal prøve allikevel.

Day Sixteen: Loser: Dette er ikke den beste låta på skiva, men siden den var den som først fikk meg hekta slenger jeg den med. Her må "Me" konfrontere faren hans som har vært en veldig dårlig støtte for ham, og tydeligvis ser på ham som en "Loser". Denne låta har både bruk av didgeridoo og fiolin som begge er veldig virkningsfult.

Day Two: Isolation: Dette synes jeg er en av de absolutt kuleste, relativt standard progmetal-låt, men allikevel ikke rip-off på noen måte. Her får James LaBrie virkelig vist at han kan synge, selv jeg som ikke liker James i DT digger ham på dette albumet.

Ellers må Day Three: Pain, Day Fourteen: Pride og Day Five: Voices trekkes frem.
Helvete heller, alle låtene er kanon!

Beklager det ble litt langt, men man kan ikke si lite om verdens beste konseptalbum!