Hadde det også slik en stund. Hver eneste gang jeg sto å venta Tbanen prøvde jeg å mote meg opp til å hoppe uttafor. Sto helt på kanten mange ganger, og hoppa tilbake når Tbaneføreren sto på fløyta.
Det blir nesten en vanesak og tenke slik hele tiden. Man må prøve å avlede seg selv, så kan det være at man innser hvor teit og unødvendig det er å gå å tenke slik. Man er så fokusert på å dø at man til slutt glemmer hvorfor man egentlig ville dø.

Det jeg har slått meg til ro med er at vi kommer til å dø uansett, så det er bare å holde ut og se hva dagen vil bringe.
Og det er så utrolig normalt å være suicidal når man er i tenårene og begynnelsen av tjueårene.. Det er rett og slett en del av det å vokse opp.
Legen min sa det sånn "Se rundt deg, se på alle de som inspirerer deg av musikere, forfattere og filosofer, de har stort sett alle vært suicidale og ganske tullete i hode, så ta det som ett komplement at du er som de"