De fleste, faktisk. Det skal ikke stikkes under en stol at både jeg og mange jeg kjenner etterhvert havnet innom diverse uheldige miljøer. Langt ifra alle, men en del gjorde dessverre det. Men faktisk går det i dag bra med de fleste av dem. Noen er døde, noen havna på nåla og er det kanskje fremdeles, noen klarte aldri å slutte med speeden, et par er så innrøyka på hasjen, og/eller ødelagt av fortiden, at de nærmest aldri går ut døra.

Men de aller fleste av mine gamle venner (selv om mange av dem fremdeles røyker jointer og kanskje unner seg noe sterkt innimellom, det være seg den psykedeliske eller stimulerende sorten) jobber eller studerer, har stabil økonomi, leilighet og bil. Mange har familie og bikkje, lever streite familieliv med levering og henting i barnehagen, skogstur på søndag og foreldremøter på skolen. Noen av de som var lengst ute en gang i tiden, er også noen av de som klarer seg best i dag. Andre har klart seg bra hele tiden.

Det er klart at hvis jeg skal sammenligne skjebnene til min vennekrets fra ungdomsskoletiden, med de til omgangskretsen til en hyperstreit kontorrotte som alltid kun har omgitt seg med likesinnede, vil nok jeg havne på nedsiden. Det sier seg selv at det forekommer svinn når man omgås tunge blandingsmisbrukere, det er alltid noen som skal dra den lenger enn alle andre. Men det blir feil å svartmale bruk av droger i seg selv, og sette likhetstegn mellom ungdommelig hasjeksperimentering og et endelikt som speedfreaker eller junkie.