Innipun: Jeg er fullt klar over det, les editen min i innlegget - og husk: Det var ingen kritikk

Jeg og skriver fra min egen erfaring, og det var en skogtur som ødela en ellers kul sopptripp.

200 meter inn i skogen virket som en evighet å komme seg tilbake på, vi gikk og gikk, det var begynt å mørkne og alt ble bare grønt. Jeg kan love deg at den smale svingen, før hovedveien ville synes for oss, virka som den bare flytta seg lenger og lenger unna for hvert skritt vi tok mot den. Jeg ble redd, sinnsykt redd - og samme med kompisen min. Tilslutt så begynte vi å løpe og begynte å le sånn helt uten videre. Jeg klarte ikke stoppe å le samtidig som svingen kom farlig nær, plutselig begynte jeg å lure på om jeg klarte å stoppe eller om jeg ville havne i grøfta. Når jeg sa det til kompisen min klarte vi ihvertfall ikke slutte å le - det var helt sprøtt!

Da vi kom til hovedveien var vi så andpustne og slitne men måtte bare fortsette å gå for det, latteren gav seg etterhvert som vi nærmet oss huset - og det var faktisk utrolig deilig å komme inn igjen. Småhes åpner jeg døra for kompisen min, vi setter oss ned i den trygge stua mi - og fy f... så glad jeg var for at vi ikke var langt inni skauen. Det å ha noe trygt å godt å komme til er noe alle på sopp tror jeg setter stor pris på. Just a thought å notere seg for en førstegangstripp på sopp.

Jeg vil legge til at jeg har en tendens til å knipe tenna altfor hardt sammen når jeg er på sopp, så kommunikasjonsmessig er jeg litt amøbe der - og det gjorde situasjonen enda mer komisk, for jeg hadde masse jeg ville si til kompisen min men fikk ikke sagt annet enn at jeg tror jeg havner i grøfta, den sida han løp på. Og da begynte han såklart å le verre enn verst - for den grøfta var ikke akkurat av den største typen da..